Tenk koffert

Reiste fra Oslo, Gardermoen til Barcelona. Det vil si, vi reiste til Munchen først, siden fly dit og videre derfra til Barcelona var nesten halv pris av direktefly. Det går sikkert bra, det er jo hele en time og ett kvarter på Munchen flyplass før vi reiser videre. Alt såre vel. Lander i Munchen på avtalt tid, labber bort til flyet videre til Barcelona der, venter litt, og får gå ombord.

Et lite øyeblikk etter at alle var kommet ombord og fått satt seg ned ser vi et blink og hører et drønn. Jeg er ikke oppvokst på Østlandet, men har bodd der såpass lenge at jeg raskt kunne identifisere blinket som lyn og drønnet som torden. Lyd og lys kom samtidig. Veldig nærme altså. Ett lite minutt etterpå får vi beskjed over høyttaleren om at det blir litt venting på grunn av uvær. Greit nok.

Et kvarter senere får vi ny beskjed. Vi må vente en time før vi kan ta av. Jada, det tåler vi. Kanskje vi får gå av og strekke på beina mens vi venter? Njet. Vi må sitte og vente. OK, vi takler det. En time går.

Ny beskjed. Vi må vente en time til. Jaha? OK, da får vi det da. Får vi gå av nå kanskje? Greit å strekke litt på beina før to timers flytur da. Neida. Bare vente. Sulten også. Fikk god flymat på forrige fly, men så mye var det jo ikke.

En time går. Ny beskjed. Vi må vente i en time og ti minutter til. Hm? Strekke beina? Mat? Puh, mat. Vi fikk maten. Og før den var spist opp fikk vi ny beskjed igjen. Flyet er kansellert. Å faen. Hiver i oss maten og labber av. Heldigvis skal vi ikke videre fra Barcelona før i morgen klokken 15. Fikk beskjed om å melde oss i skranken til Lufthansa. Labber inn.

Er DET køen? Teller hundre meter. To hundre meter. Tre hundre meter. Ikke på linje-kø, men kø med 5-6 i bredd. Kan vi rekke noe fly til Barcelona i kveld overhodet når vi må stå i en så lang kø først? Stiller oss i kø. Folk foran og bak skal til andre steder. Står der en halvtime. Ingen bevegelse overhodet. Bare enda lengre kø bak. De andre står i kø alene litt, mens jeg går rundt og ser hva som skjer. Leter etter andre Lufthansa service-skranker. Finner to. Begge stengt. På vei tilbake ser jeg en dame fra Lufthansa snakker med noen som skal til Athen bakerst i køen. Hun forteller at de kan stille seg i en annen kø. En ved en gate. Jeg spør om jeg også kan det, og joda, det vil nok lønne seg sier hun. Drar med meg familien og går dit. Puh, bare rundt 30 stykker foran i denne køen.

Venter. Venter lenge. Tre kvarters tid senere har Lufthansa-ansatte ekspedert tre stykker i denne køen? Hva i all verden tar så lang tid? En time går. En til. Jeg stikker bort og ser på tavlen når neste fly til Barcelona går. Hm. Stikker bort til gaten hvor neste fly til Barcelona går, og der er det også folk bak skranken. Bare fem stykker i køen foran meg. Holder telefonkontakt med resten av familien, så de vet at jeg står i en annen kø. Kommer frem bare en halvtime etterpå. (Hva _er_ det som tar så lang tid ved skrankene til Lufthansa?) Trenger boardingkort og pass til opprinnelige flight. Guttungen må løpe fra den andre køen, to hundre meter, men får tappert overlevert boardingkort og pass. Etter et kvarter hvor damen klikker seg inn og ut av forskjellige skjermbilder blir satt i stand-by-kø. (Hva i all verden er det med datasystemet til Lufthansa? Førtito skjermbilder for å få satt noen i stand-by-kø?)

De kan ikke love oss plass på flyet. Enn bagasjen? Det lurer jeg på. Kommer den med samme fly som oss uansett? Joda, hvis de får bagasjelappene, så blir det lagt inn i systemet og bagasjen reiser med oss uansett. Puh. Men stakkars guttungen må løpe tilbake til andre køen, som vi ikke tør gå ut fra i fall vi ikke får plass på dette flyet, og tilbake for å få levert bagasjelappene. Han fikser det. Sprek guttunge. DA er bagasjen registrert inn i systemet, og reiser med oss uansett kan damen bak skranken fortelle.

Fint. Glad for det. Venter. Venter mer. Vi konfererer med hverandre og finner ut at den som kan springe raskest bør være i køen lengst unna der hvor første fly går. Det er meg. Fordi jeg har lengst bein altså, ikke fordi jeg er særlig sprek. Vi bytter kø. Jeg står i evig kø for informasjon og bytte av flight, mens kone og barn står i kø for stand-by-billetter. Jeg har pass og boardingpass, siden jeg kommer til å trenge det hvis jeg noensinne kommer fremst i køen, Venter. Venter.

Jeg er nesten fremst i køen nå. Fem timer etter jeg gikk av flyet. Telefonen ringer. Det er kona. Hun har fått tre plasser på flyet til Barcelona. “Skal jeg reise med unga?” JA! Vel vitende om at det er større sjanse for at vi alle kommer frem om tre reiser nå og jeg står på venteliste enn om vi trenger fire plasser på neste fly. Hun trenger pass og boardingkort. Nå. Jeg hopper ut av køen og løper mot gaten som reiser mot Barcelona. Litt over halvveis møter jeg guttungen. Han har løpt i møte. Siden jeg allerede har hoppet ut av min kø løper jeg sammen med ham til gaten. Jeg rekker akkurat å si hadet, og gir en nuss til min kone over boardingskranken før kone og barn forsvinner mot flyet. Jeg ser at de alle er preget av situasjonen. Selv kjenner jeg at det er vondt å si farvel her, men tenker at det er den beste løsningen. “Vi sees i Barcelona!” roper jeg, og de forsvinner.

Jeg går sakte inn mot flyplassen igjen. Hjernen står stille. Tåren er i øyekroken. Jeg vet at jeg treffer dem igjen snart, men det er ikke særlig gøy å sende familien avgårde uten å være med selv.

“Mr. Pedersen? Mr. Pedersen?”

Ja?

“You can board.”

Jeg kan nesten ikke tro det. Jeg fikk plass jeg også. Jeg aner ikke hva som skjedde. De hadde bare tre plasser, men plutselig var det plass til meg også. Jeg spurte ikke. Jeg bare viste passet mitt og løpte etter.

“Jeg fikk være med! Jeg fikk være med!” ropte jeg mens jeg løpte inn mot flyet. Familien var glad for det. Heldigvis.

Vi hadde alle spredte plasser, og jentungen syntes ikke det var særlig kult. Flyvertinnen brukte langt tid på å overtale en tysker om at jentungen burde få sitte med mammaen sin. Hun sa at han ikke måtte, men at han burde se på jentungen. Han gav seg over etterhvert. Mamma og jentunge fikk sitte sammen. Jeg og guttunge satt hver for oss, men vi er såpass store at vi klarte det helt fint. Vi var bare overlykkelige for å være på vei til Barcelona.

Barcelona. Klokken er ti på kvelden, så vi, både voksne og barn, begynner å bli slitne. Venter på kofferter. Venter. Venter. Venter.

EN koffert kommer. Venter. Ingen flere. Vi mangler tre. Venter. Hmpf. Ferdig med å vente nå. Vi mangler tre kofferter. Den ene vi har fått inneholder penklær. Dress, gallakjoler og sånt. Pensko. Ikke toalettsaker. Ingen truser. Ingen tannbørster. Ingen deodorant. Faen.

Vi labber bort til luken for tapt bagasje. Bak skranken sitter en tyggegummityggennde jentunge, mer arrogant enn den mest arrogante jeg noensinne har møtt tidligere. Joda, jeg _er_ allerede på tuppa, men denne jentungen er _virkelig_ arrogant.

Det er mange før oss i køen. Jeg sliter virkelig med å ikke krangle med tyggegummidamen før det er min tur. Først er det en spansk dame med en liten unge. Ungen er tydelig overtrøtt, og bagasjen er borte. Så er det en viktig rockesvenske, og bagasjen er borte. Så er det oss. Og bagasjen er borte.

Jeg er høflig. I starten ihvertfall. Lurer på om når bagasjen ankommer. Det er umulig å si kan tyggegummidamen fortelle. Jeg lurer på hvor den er. Det er umulig å si kan tyggegummidamen fortelle. _Det_ kan da ikke være umulig å fortelle sier jeg, det er da en strekkode på hver koffert som skannes inn ved enhver forflytning. Det bør da bare være å skanne inne vår gjenpart og se hvor kofferten sist ble skannet inn. Nei. DET går da ikke an. Sånt system har vi ikke, kan, i dette tilfellet, Lufthansa-representanten fortelle. Hæ? Undrer jeg. Får du ikke opp på datamaskinen din hvor kofferten sist er observert? Hun ler hånlig. Som om jeg var den dumme her. Som om jeg levde i en fiksjon. Som om ikke posten, UPS, Tollpost globe og ethvert annet jævla fraktselskap jeg kjenner til har funksjonen “pakkesporing”. Hvilken tidsalder lever Lufthansa i egentlig?

Jeg påstår fortsatt hardnakket at NOEN i Lufthansa vet hvor kofferten er, og at hun burde ringe til de som håndterer bagasje for å høre om våre kofferter er på vei med neste fly. Nei. “Vi jobber ikke med telefon” kan hun fortelle “(*tygg* *tygg*) vi jobber med systemet”.

Jah! Fint. Det ubrukelige systemet som ikke engang kan fortelle hvor kofferten sist ble observert. Hva i svarte helvetes hammerknuste balle er poenget med strekkode og unikt bagasjenummer om det ikke skal benyttes til å spore bagasje? Joda, jeg klikker.

Rockesvensken som sto foran oss i køen kan fortelle at tapt bagasje ofte blir sendt med neste fly. Det er mer verdifull informasjon enn luftdrithansa kunne gi oss. Vi venter på neste fly. Nå har vi stått så jævlig lenge i tapt-bagasje-kø, og kranglet så lenge med tyggegummi-no-brain-lufthansa-jenta at det bare er en halvtime til neste fly lander. Vi venter.

Neste fly lander. Passasjerer ankommer. Vi ser flere av de som satt på samme flighten som oss. Den som ble kansellert. De har kommet seg frem de også. Fint. Ikke like fint er at ingen av våre kofferter ankommer. I stedet blir et titalls passasjerer fra denne flighten også stående i tapt-bagasje-kø. Jepp, Lufthansa glemte bagasjen til minst ti personer til.

Vi må reise til hotellet. Vi må sove litt. Vi får noe skrøpelige tannbørster fra hotellet, med en passe dårlig tannkrem, og får lagt oss. All ære til Novotel som gav oss ekstra service denne natten. Klokken var halv to før vi kom til hotellrommet.

Jeg sto opp klokken åtte. Jeg ringe Lufthansa Barcelona, Lufthansa Norge, Lufthansa Munchen og SAS bagasjeservice. Alle har samme informasjon. Rettere sagt mangel på informasjon. System for å vite hvor bagasje er finnes ikke. Når vår bagasje ankommer vet ingen. Jeg ringer jevnlig for å mase og for å høre etter oppdateringer. Jeg sjekker internett for en jævlig roamingpris for å finne ut når Lufthansafly lander.

Vi skal som sagt reise videre klokken 3. Vi stresser avgårde i en taxi for å skaffe oss noen klær i tilfelle vi ikke vår tak i våre egne. Vi handler så vi kan klare oss i to dager.

Jeg ringer igjen. Til Lufthansa Barcelona. De kan fortelle meg at koffertene antakeligvis er på vei med et fly. De kan ikke garantere det. Lufthansa vet altså ikke selv om de har lastet koffertene ombord eller ikke. Utrolig. Siden flyet lander klokken 13.20 regner jeg med at de kan være på hotellet klokken 14? Det var det jeg sa. Men neida. Lufthansa-ansatt i andre enden av telefonlinjen kan fortelle meg at frakten fra flyplassen til hotellet tar 4-5 timer. Altså for sent før vi reiser videre. Jeg ser ingen annen utvei, jeg må reise til flyplassen og hente koffertene selv. Selv om det ikke engang er garantert at de kommer med dette flyet.

Taxi igjen. Til flyplassen. Det begynner å haste nå, det er en taxi-inn-taxi-ut-og-reis-videre-situasjon. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg inn til bagasjeutleveringshallen fra utsiden, så jeg ringer noen telefoner til. “Gå i motsatt retning av alle” er informasjonen jeg får. Jeg gjør det. Jeg krysser sperrelinjer og hopper over gjerder. Blir stoppet av sikkerhetsvakter, forklarer, og kommer videre.

Jeg kom meg inn i bagasjehallen igjen. Venter. Venter. Snakker med tilfeldige passasjerer med dette flyet.

FIKK KOFFERTER! Hurra! Jeg kjente gleden strømmet gjennom kroppen. Før jeg måtte haste i en jævlig fart til taxi for å rekke å hente familien og komme oss videre på reisen.

Og resten av reisen var en solskinnshistorie. Inklusive solbrenthistore da, men den tar vi ikke nå.

2 thoughts on “Tenk koffert”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *