Reise-Eivind. Gjesteblogger.

Gulp. Jeg er blitt gjesteblogger. Det er både smigrende og litt skummelt å få lov til å skrive her på det som jeg har fått høre er en av Norges mest besøkte blogger, ikke minst nå som jeg har fått høre ryktene om at Tor Arne er i ferd med å etablere et samarbeid med en innmari kjent kjendis.

Men jeg er jo ikke her for min egen del, jeg er her fordi jeg har en historie å fortelle. Den er ganske personlig, og jeg sier ikke at min historie er relevant for – noen som helst, egentlig – men HVIS min historie kan redde bare én, så er det verdt det, synes jeg. Eller to, kanskje. Det er jo ikke sikkert den ene er akkurat en som jeg tenker det er viktig å redde. Det kan jo hende den ene ikke er den ene som trenger Den Ene, om du skjønner hva jeg mener.

Min historie handler om Datalagringsdirektivet (DLD), homeopati, monstermaster i Hardanger og oljeboring i Lofoten. (Den gjør ikke det, jeg bare søkemotoroptimaliserer.)

Men aller først, litt om meg selv. Eller, ikke bare aller først, dette handler jo BARE om meg (og om de to jeg eventuelt kan redde), men aller først må jeg jo presentere meg.

Hei, jeg heter Eivind. Jeg har egentlig min egen blogg, men den er veldig kjedelig. Jeg vil heller være her. Ellers jobber jeg i Statens vegvesen. Jeg er veldig for fartsgrenser og bilbelte og sånn, men jobber egentlig bare med å lage webtjenester. Utenom det er det ikke mye å vite. Annet enn at jeg har det mye bedre nå.

Historien min er en historie om en reise. Det er mange som har reist. Både i vårt langstrakte land, og i vår stadig mer globaliserte verden. Men min reise er bare min, og først og fremst er den på alle måter uangripelig. Min reise var en reise til Zanzibar (hvis du leser dette, Knut Storbukås, så er Zanzibar i det indiske hav, rett utenfor kysten av Tanzania, i Øst-Afrika, altså).

Jeg pleide nemlig å jobbe med bistand før, i Norad, og i den anledning var jeg på en reise for å bli godt kjent med norsk bistand sånn der ute hvor den faktisk foregår. Ett av de prosjektene vi skulle se på, var et veldig effektivt elektrifiseringsprosjekt på Zanzibar. Og derfor måtte vi reise dit, altså. Med fly. Og det er den reisen jeg skal fortelle om.

Min reisefortelling er ikke lang, det er det innledningen som er. Men den er viktig. Og hvis den kan redde, si ti-tolv stykker, da, så er den verdt det. Fjorten, kanskje.

Jeg våknet tidlig om morgenen på det ganske luksuriøse hotellet i sentrum av Dar es Salaam. Jeg spiste en lang frokost. Tok en dusj. Kledde meg i bistandsuniform (kortermet skjorte, trekking-sko og ripstop-bukse med avtagbare ben) og ble hentet av en drosje. Det skulle bli en dramatisk drosjereise. Det var nemlig kø på veien, og jeg hadde dårlig tid for å rekke flyet. Jeg svettet. Drosjesjåføren bannet. Ved én anledning ble han nødt til å tute. Men det gikk bra, vi rakk det. Bare AT vi var på feil flyplass. Innenriksflyene går nemlig fra en helt annen flyplass. Jeg svettet. Drosjesjåføren bannet. Han snudde bilen, rivstartet, og kjørte til innenriksflyplassen.

Det ble stress. Jeg svettet. Men vi rakk det. Jeg kom inn i avgangshallen. Gikk mot sikkerhetskontrollen. De scannet bagen min. Jeg måtte sende pcen i egen boks. De tok vannflasken min. Jeg gikk igjennom pipemaskinen. Det pep. Jeg måtte ta av beltet. Prøvde igjen. Det pep ikke. Men de kroppsvisiterte meg, for sikkerhets skyld. Enda så svett jeg var. Sikkerhetskontrollen sto rett og slett ikke noe tilbake for det beste Norge har å by på av aggressive vektertjenester. Under tvil lot de meg slippe igjennom, og etter hvert fikk jeg gå ut til flyet. Det var et småfly. Det var én ledig plass. I copilot-setet. Med egne pedaler, egen stikke. Piloten sa det var fint om jeg ikke rørte noe.

Pilot og copilot

Jeg er SKIKKELIG dårlig til å få med meg beskjeder, OG til å motstå fristelser. Flyturen varte i en halvtime. Jeg kunne DØDD der ute over det indiske hav den dagen, alle om bord kunne dødd. Det gikk bra, det gjorde det, men det var nære på. Veldig nære. Dette var min historie. Den er bare min, og den er uangripelig, og det koster å fortelle den. Men kan jeg bidra til å redde bare 50-60 stykker, er det verdt det. Eller det hjelper i det minste litt.

Takk for at du leste. Dette var min reise. Eller en av dem, da.

11 thoughts on “Reise-Eivind. Gjesteblogger.”

  1. Takk for at du deler din reise med oss Eivind. Det er viktig av vi nå alle aksepterer at dette er din reise og din sannhet. Det er forresten du som er den innmari kjente kjendisen. For du er en innmari kjent kjendis, sant?

    Tror nok med dette at bloggen tar av. Forventer flerdobling av antall lesere. Kanskje helt opp til ti-tolv.

  2. JEG, nei. Jeg prøvde bare å sette ut et rykte som kunne få folk til å henge rundt her, jeg. Jeg har inntrykk av at tidlig varsling om mulige kjendisavtaler er en vanlig måte å gjøre dette på.

  3. Nei, her har det vært en misforståelse. Jeg hørte ryktet om et spennende samarbeid med en kjendis, men det viste seg ganske riktig som antydet over at Tor Arne trodde det at jeg var kjendis da han ba meg gjesteblogge. Vi ble ganske skuffa begge to da det viste seg at vi begge er helt vanlige fyrer og at nesten ingen leser det noen av oss skriver. Men takk for at du henger rundt.

  4. For meg er dere litt kjendiser begge to. Jeg kjenner dere jo ikke personlig; for meg er dere to oppegående og underholdende fyrer jeg kun “kjenner” fra sosiale medier som blogg, twitter, etc… (Hvilke etc aner jeg ikke, for jeg “kjenner” dere ikke fra andre steder enn Twitter og denne bloggen, men det så liksom litt “smått” ut uten etc…)

    Er det ikke det kjendiser er, da? Folk man syns man kjenner fordi man har lagt merke til dem der ute i offentligheten? Som sagt; dere er to oppegående og underholdende fyrer… Det er mer enn hva man kan si om f.eks Ari. Han er IKKE oppegående, men litt underholdende (jeg skjemmes over å si det høyt, men jeg ble litt overrasket etter den programserien med ham og Per Heimly). Og Ari er jo kjendis. Iallfall en b-kjendis…

    Siden dere er MYE mer underholdende enn Duste-Ari og lysfontena hans, og hver av dere dere i tillegg har omtrent tre ganger så stor hjerne som Duste-Ari og Engle-Märtha til sammen, så må jo dere være A-kjendiser…? Eller iallfall sånn type B+.

    Om dette bidrar til en fordobling av antall lesere, det aner jeg ikke. Men bloggen havnet iallfall på bloggrullen min inne på galehuset.

  5. B+, hører du, Tor Arne? Vi som trodde alfabetet ikke ville strekke til. Tusen takk for veldig oppbyggelig kommentar, Lene, og på forhånd takk for den antatte trafikkøkningen!

  6. Mer om DLD, Altinn går ned, Skatteetaten, FrP, skandaler.
    Bare hjelper dere kjendiser med søkemotorene 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *