HilseEivind. En sinna gjesteblogger.

Kjære alle jeg har møtt som har møtt noen andre jeg i løpet av mitt liv har møtt: Jeg skal hilse fra dem alle sammen, til dere alle sammen. Ok? Fint. 

Det er ikke det at jeg er noen grinebiter eller noe, eller jo, det er det også, men det er ikke bare det, og i dette tilfellet er det, hvis det er det, dette tilfellet som gjør meg til grinebiter. Også, altså.

Denne evinnelige hilsingen. For lenge siden var det selvsagt greit. En eller annen stakkar ble sendt fra den ene enden av et kontinent til den andre, til fots, med ulver i hælene og tvilsomme sanitærforhold underveis, og da vedkommende endelig kom frem til bestemmelsesstedet måtte han selvsagt hilse fra personen som hadde sendt ham ut til personen han var blitt sendt til. I disse tilfellene var vel ofte hilsingen selve målet, og det var slett ikke uvanlig at hilseren, eller budbringeren, da, hadde med en helt konkret hilsen i form av et ark. Eller pergament eller papyrus, eller, hvis han var ekstremt uheldig, en steintavle. Men altså et budskap.

Dersom han ikke var heldig nok til å bli slått ihjel umiddelbart etter ankomst, måtte han vanligvis returnere med en hilsen tilbake til den opprinnelige avsenderen. Enkelte eksepsjonelt uheldige individer tilbragte, i fravær av tilgang på andre og mer effektive kommunikasjonskanaler, store deler av sitt liv med å hilse fra den ene til den andre og tilbake igjen. Og det er her jeg føler et sterkt, og sterkt uønsket, slektskap.

Vi har post. Vi har telefon. Vi har til og med mobiltelefon. Vi har epost og facebook og twitter og sms og mms, vi har BIL, for svingende. Og like forbannet. SAMME hvem jeg treffer som kjenner noen som jeg kjenner, insisterer de førstnevnte på at jeg skal HILSE til sistnevnte. Oftest skal jeg ikke engang si noe konkret, jeg skal bare “hilse”.
– Hei Vindbjart, jeg traff Robert, jeg skulle hilse deg. – Å, da må du hilse tilbake når du treffer ham igjen!
– Hei Robert, Vindbjart ba meg hilse deg. – Å, tusen takk, hils så mye tilbake.
Og så bortetter i det uendelige.

Jeg gidder ikke mer. Jeg HAR hilst, ok? Hvis dere bryr dere om hverandre, så bruk en av de UTALLIGE kommunikasjonskanalene dere har som IKKE involverer meg, og hils til dere stuper. I totusenogelleve, i verdens rikeste land, må vi kunne ha såpass respekt for menneskeverdet at vi ikke tvinger uskyldige medmennesker til å bruke brorparten av sin tildelte sosiale kvote til å bære bud fra den ene til den andre om absolutt ingenting.

Du kan gjerne kalle meg grinebiter. Dette handler om min hilsereise, som er uangripelig siden den er min og bare min og som jeg derfor ikke vil ha hverken kritikk eller argumenter imot. Og hils hjem, for all del.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *