Category Archives: Resten & restene

Forskjell på kantarell, gul trompetkantarell og traktkantarell

Kantarell, gul trompetkantarell og traktkantarell

Kantarell: Til venstre på bildet. Helgul, tydelige ribber nedover stilken. Den mest solide av de tre.

Gul trompetkantarell: I midten på bildet. Orange stilk, ikke akkurat ribber, men mer “rynker” som gjerne er rosa. Den tynneste i kjøttet og mest skjøre av disse tre.

Traktkantarell: Til høyre på bildet. Gul stilk og tydelige ribber, men ikke så kraftig som kantarell.

Når jeg blir samferdselsdiktator

Da skal vi få ned utslippene fra forbrenningsmotoren kjapt og enkelt.

I stedet for å hasteforby diesel når utslippene blir for høye, og etterhvert slite med co2-utslipp fra alle man tvinger over til bensin, i tillegg til å plage folk, kan man prøve følgende plan:

Doble drivstoffprisen og (minst) halvere kollektivprisen. Forbedre kollektivtrafikken, og lage gratis parkering ved knutepunkt for kollektivtransport. 

Før du går amok med grunner til å ikke gjøre det – fornuftige fradrag kan gjøre dette mulig. For det første vil det komme inn en del mer penger, så man kan droppe bompenger. Bare for å bli kvitt den utrolig plagsomme og kostbare måten å dra inn penger på.  Det vil det finnes folk som pr i dag er så avhengig av forbrenningsmotorbil at de burde få fradrag for ekstra utgifter, for eksempel transportnæring og bevegelseshemmede. Inntil det finnes gode elbilalternativ for disse også vel og merke.

Det bør i utgangspunktet være så dyrt å kjøre bil at man når som helst kan parkere bilen og komme seg billigere videre med buss. Og så dyrt at man etterstreber å kjøre sammen mer, eller å handle for to dager på en gang i stedet for hver dag. Forbrenningsmotoren vil måtte dø, og jeg tror dette er en bedre måte enn å vente til den må forbys.

Norge dør av kreft! Eller.. hæ?

I dag dukket det opp en sak i VG og deretter gjengitt over de fleste store nyhetsredakssjoner.

Vi bruker mindre penger på kreftlegemidler enn gjennomsnittet i Vest-Europa! Umiddelbart er min reaksjon “Jøss”. Deretter “hæ?”. Så begynner jeg å lese saken.

Bare det å lese saken er i seg selv en passe vrien øvelse. Det er faktisk sånn at jeg kan ha misforstått alt. Jeg sitter ihvertfall igjen med flere spørsmål enn klarhet. Jeg leser videre.

Norge bruker mindre penger på kreftlegemidler enn andre sammenlignbare land.

OK, det kan jeg henge med på. Vi er et ganske mye mindre land enn andre også.

Både Sverige, Danmark, Finland og EU-landene England, Tyskland, Spania, Italia og Frankrike, bruker mer av det totale helsebudsjettet på kreftlegemidler enn Norge.

Ja, greit det. Vi har et ganske mye større totalt helsebudsjett per innbygger også, så dette er ikke unaturlig eller feil.

Også når dette regnes i forbruk per innbygger, ligger Norge under snittet i Vest-Europa.

Oj? Virkelig? Da høres det hele langt mer alvorlig ut. Hva slags konsekvenser for dette? La oss se litt videre på saken.

I 2002 lå Norge på 90 prosent i forhold til snittforbruket av kreftlegemidler i Vest-Europa. I dag er vi under 70 prosent.

Dette oppfattet jeg først som at dette var den totale andelen av helsebudsjettet som var målt, men det er litt vrient å si hva journalisten egentlig mener. Kanskje dette er pr innbygger? Hvem vet. OM det er av det totale helsebudsjettet da, så kan umulig regnestykket stemme.  Så da må det vel være pr innbygger da? Hvor mange penger pr innbygger mindre bruker Norge i forhold til de andre landene? Hvordan er disse dataene hentet inn? Er alle legemidlene registrert? Hvor er disse legemidlene produsert, og til hvilken pris ble de kjøpt inn?

Nuvel, jeg har rundt toogførti spørsmål til. Jeg håper journalisten dukker opp et sted og klargjør. Imens kan vi se på litt annen morsom helsefakta fra Norge:

  • Norge bruker 50 % mer pr innbygger enn gjennomsnittet i vesteuropa på helse.
  • Av landene VG ramser opp som naturlig å sammenligne oss med bruker vi mest pr innbygger av alle. Vi bruker 25 % mer på helse enn nummer to på listen.
  • Norge har best overlevelsesrate for kreft i hele verden.

* Kilder: OECD, eurostat, gapminder
Skal du først få kreft, få det i Norge. Og er du journalist, skriv forståelig. Og ha litt sånn fakta her og der sånn at vi lesere ikke går rundt og tror at det er fælt å bo her.

Datamagasin angrepet

Sjelden jeg leser IT-avisen, men jeg ble lurt inn i dag av en bit.ly-adresse. IT-avisen har blitt infisert av dårlig journalistisk arbeid. Hvilket jo er grunnen til at jeg sjelden leser det så klart. Vips, så er jeg tilbake til sist jeg irriterte meg grønn over dårlig arbeid og faktafeil. Venstrehånda verker, munnen snurper seg sammen til nær-Siv-Jensen-snurpemunn, og blodåren i panna dunker hardere enn på lenge.

Dårlig foto. Med vilje. For å illustrere poenget.

Det er en så enkel sak som at bloggen til Sohaib Athar har blitt infisert av skadelig kildekode det skrives om. Saken er forholdsvis liten, likevel tryner IT-avisen på flere ting. Så grenseløst irriterende.

IT-avisen oppgir kilden til bildet av Sohaib Athar til å være techcrunch.com. Kremt. Det er godt mulig IT-avisen har kopiert bildet derfra, men kilden til bildet er vitterlig Sohaib Athar selv.

Videre leser jeg at de advarer mot å gå inn på bloggen, i tilfelle den fortsatt er infisert. Hm? Hvor lang tid ville det tatt IT-avisen å sjekke om det var tilfelle? Jeg sjekket dette i går kveld, allerede før saken til IT-avisen var skrevet, og siden til Sohaib Athar er ren og frisk.

Jeg føler her for å advare mot å gå på IT-avisen sitt nettsted i tilfelle den dårlige journalistikken vedvarer. Det eneste du blir kvitt er noenlunde kontroll på faktiske hendelser.

En tredje feil klarer de jammen også å skvise inn. Det skrives at:

Sohaib, som til daglig jobber som IT-konsulent og må forventes å ha vært borti slikt før, nevner ikke kompromitteringen av siden sin med ett ord, verken på bloggen eller på Twitter-kontoen.

Hvilket er tøys. På twitterkontoen sin, @ReallyVirtual, kunne Athar fortelle dette dagen før IT-avisens oppslag.

Sukk.

Illustrert samfunnsvitenskap

Igjen, for rundt 158. gang tryner jeg på tittel. Dette skal ikke handle om samfunnsvitenskap, men jeg syntes det hørtes litt fengende ut, så da må jeg nesten ta med noe om samfunn og illustrere dette. Jeg føler at snake-illustrasjoner er alt for lite brukt innenfor samfunnsvitenskap, så jeg trår til med denne:

Det er godt mulig at man føler seg mer levende i den til høyre, men plutselig så føler man seg mer død.

Og det er vel noe med død som gjør at Hjorthen ler seg ihjel. Ikke bokstavelig håper jeg, for da må vi nesten vurdere forbud mot dårlige kommentarer på VG.

Forventet levealder i Norge er rundt regnet 80 år, 8 måneder og 12 dager, mens den i Russland er cirka 67 år, 9 måneder og 18 dager.

Dette er virkelighet. Eller, nei DETTE er ikke virkelighet, dette er bare en tøysete bloggpost for å illustrere et poeng, men poenget er virkelighet. Altså at noe ufrihet kan være lurt, hvis det er lur ufrihet. Det har så klart vært noen feiltrinn, som forbud mot rullebrett, men i det store og hele beveger vi oss i noenlunde riktig retning. Som illustrert øverst i midten.

Å argumentere for proffboksing som Nore gjør, er nesten bare litt komisk. Grisebank kan være god underholdning det altså, men da kan det være litt lurt å satse på ikke-virkelig grisebank. Underholdningsvold på film for eksempel. Problemet med proffboksing er at det er ekte vold. Ekte vold er noe vi aller helst bør være mot.

Forstå ikke dette nå som jeg er for at vi skal forby alt vi ikke liker og alt som kan være skadelig og også påby alt som kan gjøre det mindre skadelig, for det mener jeg ikke. Jeg tror vi kan satse på en mellomting. Påbud om bruk av bilbelte=lurt. Påbud om bruk av hjelm hele dagen=teit. Forbud mot ekte vold som underholdning=lurt. Antakeligvis.

Internasjonale væpnede konflikter, fredslignende tilstander og sånt

Statsminister Jens Stoltenberg påstår fortsatt at Norge ikke er i krig. I folkerettslig forstand. Vi er en aktiv deltaker i en internasjonal væpnet konflikt. Javel. Han sier også i følge VG noe sånt som at han forstår at dette kalles “krig” i dagligtale.

Så hva er da forskjellen på dagligtale og folkerettslig definisjon av krig?

Dagligtale er forholdsvis enkelt. Eller nei. Det finnes visstnok flere varianter av definisjonen på krig også i dagligtale. Alt i fra “Væpnet konflikt mellom nasjoner eller folkegrupper”, som på grunn av den “eller folkegrupper” plutselig omfatter det aller meste av væpnede konflikter hvor det er mer enn Knut og Per som slåss med lommekniver. Hvis Oslo-østere plutselig angriper Oslo-vestere med tomme ølflasker og brukte dokoster og Oslo-vestere svarer med å angripe tilbake med neglefil og hårrettetenger så er det en “væpnet konflikt mellom folkegrupper”. Sært nok, og jeg håper da vi ikke får se noe sånt med det første. Dessuten er det liten tvil om at dette nok ikke ville være noen krig i folkerettslig forstand. Det finnes også andre definisjoner på krig, som for eksempel “Væpnet konflikt mellom to eller flere nasjoner”. Nuvel, nok med dagligtale – det som er interessant å finne ut av er hvorvidt vi er i “krig i folkerettslig forstand”, og hvorfor eller hvorfor ikke.

Det er ikke så lett å grave i “folkerettslig forstand”, da dette er rimelig omfattende. “Folkerettslig” betyr altså mellomstatlige rettsforhold. Og rettsforholdene mellom enkeltindivider og stater. Og rettsforhold mellom organisasjoner og stater. En god del. Kremt. La oss grave litt og gå litt tilbake. Under den ikke-internasjonale væpnede konflikten i Afghanistan var det visstnok ikke en krig, folkerettslig sett, nettopp fordi dette var en ikke-internasjonal væpnet konflikt, i motsetning til en internasjonal væpnet konflikt. Vi, og de andre deltakerne i krigen, eller den ikke-internasjonale væpnede konflikten i Afghanistan om du vil, kjempet ikke mot Afghanistan som stat. Greit nok. Likevel kaller regjeringen det for krig her, men ikke her.

Så nå da, nå som vi er en aktiv deltaker i en internasjonal væpnet konflikt, eller krig om du vil, hvor Libya er en stat på den ene siden, og vi er en del av en gjeng med stater på den andre siden. Men denne gangen er det plutselig en annen grunn til at vi ikke er i krig i folkerettslig forstand. Denne gangen er det fordi begrepet krig ble avskaffet av Genèvekonvensjonene anno 1949. I følge Barth Eide her.

Javel da, da kan vi jo definitivt legge debatten ned, for hvis begrepet “krig” ikke benyttes i folkerettslig forstand overhodet, så er vi jo så klart ikke i krig i folkerettslig forstand. Da vil vi aldri noen sinne havne i krig i folkerettslig forstand, og ei heller noen andre.

Så er det bare å sette seg ned å bla gjennom Genèvekonvensjonene anno 1949 som ligger her.  Puh. La oss ta det enkle først: Genèvekonvensjonene sier ingen steder eksplisitt at begrepet “krig” herved er utdatert og heretter skal vi kun bruke begrepet “væpnet konflikt”. Derimot sier Genèvekonvensjonene

“Unntatt de bestemmelser som skal settes i verk allerede i fredstid, skal denne konvensjon komme til anvendelse i tilfelle av erklært krig eller enhver annen væpnet konflikt som måtte oppstå mellom to eller flere av de høye kontraherende parter, selv om en av dem ikke erkjenner at det består krigstilstand.”

a) Det finnes noe som heter erklært krig (nesten aldri lengre)
b) Det finnes andre væpnede konflikter
c) Bestemmelser her gjelder selv om en av partene ikke erkjenner at det består krigstilstand (ergo er det mulig at det er krigstilstand selv om en av partene (vi) ikke erkjenner det).

Deretter benyttes begrepet “Krig” 50 ganger til. Altså 52 ganger i alt. Ikke særlig forlatt begrep altså. Begrepet “Væpnet konflikt” er benyttet kun to ganger. Mulig det er rom for tolkning her som jeg ikke henger med på. For eksemel at den som har notert ned Genèvekonvensjonene har begått rundt femti skrivefeil, og egentlig ikke har særlig peiling på hverken krig, væpnet konflikt eller folkerett.

Hva mener forsvaret? DE må vel ha greie på krig og fred og sånt? De bruker da vitterlig begrepet “Krig” flere ganger her.

Jaja. Jeg konkluderer med at antakeligvis, mens Statsministeren sitter og gumler i seg kjøttboller og poteter, og kona lurer på om han likte middagen, svarer han at

DETTE er ikke middag. Dette er middagslignende mat. Ingen har erklært denne maten for middag. Ihvertfall ikke jeg.

Frys! Det er vennepolitiet!

Legg rolig fra deg det tastaturet, og ikke ta tommelen opp!

Det er ikke første saken av sådan karakter dette, og neppe den siste. Mariknotten barnehages ledelse har bestemt at ansatte ikke har lov til å være venner på facebook. Det er ganske spenstig. Enda mer spenstig er argumentene for forbudet. I følge fvn.no er hensikten å hindre “glipper”. Glipper? Hva slags glipper snakker vi om her? Det presiseres at det ikke er snakk om taushetsbelagt informasjon, og da er jeg litt usikker på hva som egentlig menes.

Det ser ut til at forbudet mot facebookvenner kun gjelder for foreldre/foresatte av barn som går i barnehagen. En ansatt har altså lov til å være venn med naboene til foreldrene til barna som går i barnehagen, eller søsknene til foreldrene til barna som går i barnehagen, eller.. tja… i prinsippet da hele facebooks befolkning, bare utenom akkurat de foreldrene til akkurat de barna som går i barnehagen. Og alle disse andre, som altså ikke er foreldre til akkurat de barna som går i barnehagen, kan det vel også glippes til? Hvis man er disponert for å glippe mener jeg. Ikke vet jeg, det bare glapp ut av meg.

Et annet aspekt er vel om dette kun skal gjelde facebook, eller andre sosiale sammenhenger også. Forbud mot vennskap i virkeligheten? Møtet på butikken? Kanskje man kan påby de ansatte å løpe i motsatt retning hver gang en forelder er i syne.

Man bør vel være bevisst sin kommunikasjon, enten det er på kafeen, i butikken eller på nett. Og det kan være helt greit å ikke være venner med foreldre, men så vidt jeg kan forstå må dette være noe de ansatte selv regulerer etter sine behov og begrensninger.

Til sist undrer jeg bare litt på hva slags rett ledelsen i barnehagen har til å pålegge en slik begrensning for den ansattes bruk av fritiden. Og hva blir konsekvensene ved brudd på regelen?

Sivert vs Sievert

Aner ikke hvorfor jeg valgte den tittelen. Jeg skulle egentlig skrive om Sievert, men så blandet jeg inn Sivert, som ikke har noe med saken å gjøre. Sivert er en kul fyr. Tror jeg da. Jeg kjenner egentlig ikke Sivert, men hvis jeg var Sivert hadde jeg vært kul. Det er 2351 stykker i Norge som heter Sivert. Sannsynligheten for at noen som helst som heter Sivert leser dette er ganske liten altså. Om det skulle skje at du som leser dette akkurat nå heter Sivert, så må jeg bare beklage at du har blitt dratt inn i dette og at jeg tipper ganske så sikkert at du er en kul fyr. Sievert derimot er kanskje ukul. Jeg mener da ikke at Rolf Sievert er ukul, men at jeg forbinder navnet Sievert med noe ukult. Sievert kan gi deg oppkast og død. En eneste Sievert er ganske alvorlig, og får du åtte sievert på deg så er du nok ganske sikkert død ganske snart. Jeg ser for meg Sievert som en bølle som banker folk og hvis han er mange nok av seg selv så banker han folk til døde.

Så hva ER egentlig Sievert? Det er jo en fyr som fant opp begrepet, joda, men hva betyr begrepet? Begrepet sievert er altså en slags måleenhet for stråling i biologisk perspektiv. Fortsatt uklart? *Kremt* Prøver igjen: Det er et mål for hvor mye kroppen din blir påvirket av stråling.

VG kunne her om dagen fortelle oss at det var mer stråling i Oslo enn i Tokyo. “Vi kommer til å dø!” tenker sikkert noen da, og joda. Det er helt riktig. Vi kommer til å dø. Les litt videre før du får panikk og hopper utenfor en skrent, for det er skikkelig, skikkelig dumt og du kan bli skadet og brekke armen eller beinet. Det er riktig at vi kommer til å dø, men vi kommer ikke til å dø alle sammen på en gang skrikende mens huden koker og vi blør ut av øynene og store hårdotter ramler av. Vi dør sånn sakte men sikkert en etter en som mennesker alltid har gjort, på helt vanlig menneskevis. Bortsett fra at vi lever lengre nå enn før, til tross for kjernekraft og forurensning.

Temaet stråling er nokså komplisert. Vi gamlingene husker becquerel, som er radioaktiviteten av et materiale. Det forteller oss lite om hvordan det påvirker oss, så svensken Rolf var ganske smart og fant på en måleenhet som forteller oss hvor mye vi blir påvirket. Rolf Sievert altså. I måleenheten Sievert er alfastråling regnet som 20 ganger verre enn gammastråling, og dette i seg selv forteller oss at strålingsmengde i seg selv forteller oss ganske lite.

Så da, hvor farlig er egentlig Sievert? Og hvor mye Sievert er det vi blir utsatt for når vi spiser en banan? Riktig, jeg skrev “når vi spiser en banan”. Du trenger åtte sievert for å dø. Eller åtte millioner mikrosievert hvis det gjør det enklere. For det er sant, vi BLIR altså utsatt for Sievert når vi spiser banan. 0,1 mikrosievert er det. Mikro betyr milliontedel. Altså er det snakk om 0,0000001 sievert. Spiser du åtti millioner bananer er du i trøbbel. Du trenger egentlig ikke spise åtti millioner bananer en gang. Du kan bare leve et normalt liv i 2191 år, så vil du helt sikkert dø av stråling. Lever du nære Fukushima-anlegget i Japan ligger du noe tynnere an, du lever neppe lengre enn 1623 år. Se der, atomkraft er dritfarlig.

Så må jeg bare kjapt forklare hvor mye en mikrosievert er i forhold til en sievert. Jo, hvis sievert er en bøllete fyr som er 1,90 høy og grisebanker folk er altså en mikrosievert en fyr på 0,0019 millimeter som står og roper og hoyer. Du kommer neppe til å merke om du tråkker på mikrosievert.

Oppfatt dog ikke dette som at jeg mener at sikkerheten ved verdens 440 kjernekraftverk og alle de andre atomreaktorene (for eksempel den i Halden og den i Oslo) er god nok, men at kanskje frykten er en bitteliten smule overdrevet. Kanskje litt spesielt takket være media som skriver tusen artikler om kjernekraftverk, og alt for lite om de som faktisk trenger hjelp.

Det er enda fem år til materialet i Chernobyl stråler halvparten så mye som det gjorde for 25 år siden. Det er ikke leketøy vi driver med. Men dog rundt 15 % av verdens elektrisitet.

Og joda, Earth Hour hjelper litt på strømforbruket. Bare svært nær null.

Årets Quiz: Hvor mange prosent av verdens befolkning har kjøleskap?

Lenker:

http://www.legerutengrenser.no/
http://imgs.xkcd.com/blag/radiation.png
http://en.wikipedia.org/wiki/Sievert
http://en.wikipedia.org/wiki/Nuclear_power

Reise-Eivind. Gjesteblogger.

Gulp. Jeg er blitt gjesteblogger. Det er både smigrende og litt skummelt å få lov til å skrive her på det som jeg har fått høre er en av Norges mest besøkte blogger, ikke minst nå som jeg har fått høre ryktene om at Tor Arne er i ferd med å etablere et samarbeid med en innmari kjent kjendis.

Men jeg er jo ikke her for min egen del, jeg er her fordi jeg har en historie å fortelle. Den er ganske personlig, og jeg sier ikke at min historie er relevant for – noen som helst, egentlig – men HVIS min historie kan redde bare én, så er det verdt det, synes jeg. Eller to, kanskje. Det er jo ikke sikkert den ene er akkurat en som jeg tenker det er viktig å redde. Det kan jo hende den ene ikke er den ene som trenger Den Ene, om du skjønner hva jeg mener.

Min historie handler om Datalagringsdirektivet (DLD), homeopati, monstermaster i Hardanger og oljeboring i Lofoten. (Den gjør ikke det, jeg bare søkemotoroptimaliserer.)

Men aller først, litt om meg selv. Eller, ikke bare aller først, dette handler jo BARE om meg (og om de to jeg eventuelt kan redde), men aller først må jeg jo presentere meg.

Hei, jeg heter Eivind. Jeg har egentlig min egen blogg, men den er veldig kjedelig. Jeg vil heller være her. Ellers jobber jeg i Statens vegvesen. Jeg er veldig for fartsgrenser og bilbelte og sånn, men jobber egentlig bare med å lage webtjenester. Utenom det er det ikke mye å vite. Annet enn at jeg har det mye bedre nå.

Historien min er en historie om en reise. Det er mange som har reist. Både i vårt langstrakte land, og i vår stadig mer globaliserte verden. Men min reise er bare min, og først og fremst er den på alle måter uangripelig. Min reise var en reise til Zanzibar (hvis du leser dette, Knut Storbukås, så er Zanzibar i det indiske hav, rett utenfor kysten av Tanzania, i Øst-Afrika, altså).

Jeg pleide nemlig å jobbe med bistand før, i Norad, og i den anledning var jeg på en reise for å bli godt kjent med norsk bistand sånn der ute hvor den faktisk foregår. Ett av de prosjektene vi skulle se på, var et veldig effektivt elektrifiseringsprosjekt på Zanzibar. Og derfor måtte vi reise dit, altså. Med fly. Og det er den reisen jeg skal fortelle om.

Min reisefortelling er ikke lang, det er det innledningen som er. Men den er viktig. Og hvis den kan redde, si ti-tolv stykker, da, så er den verdt det. Fjorten, kanskje.

Jeg våknet tidlig om morgenen på det ganske luksuriøse hotellet i sentrum av Dar es Salaam. Jeg spiste en lang frokost. Tok en dusj. Kledde meg i bistandsuniform (kortermet skjorte, trekking-sko og ripstop-bukse med avtagbare ben) og ble hentet av en drosje. Det skulle bli en dramatisk drosjereise. Det var nemlig kø på veien, og jeg hadde dårlig tid for å rekke flyet. Jeg svettet. Drosjesjåføren bannet. Ved én anledning ble han nødt til å tute. Men det gikk bra, vi rakk det. Bare AT vi var på feil flyplass. Innenriksflyene går nemlig fra en helt annen flyplass. Jeg svettet. Drosjesjåføren bannet. Han snudde bilen, rivstartet, og kjørte til innenriksflyplassen.

Det ble stress. Jeg svettet. Men vi rakk det. Jeg kom inn i avgangshallen. Gikk mot sikkerhetskontrollen. De scannet bagen min. Jeg måtte sende pcen i egen boks. De tok vannflasken min. Jeg gikk igjennom pipemaskinen. Det pep. Jeg måtte ta av beltet. Prøvde igjen. Det pep ikke. Men de kroppsvisiterte meg, for sikkerhets skyld. Enda så svett jeg var. Sikkerhetskontrollen sto rett og slett ikke noe tilbake for det beste Norge har å by på av aggressive vektertjenester. Under tvil lot de meg slippe igjennom, og etter hvert fikk jeg gå ut til flyet. Det var et småfly. Det var én ledig plass. I copilot-setet. Med egne pedaler, egen stikke. Piloten sa det var fint om jeg ikke rørte noe.

Pilot og copilot

Jeg er SKIKKELIG dårlig til å få med meg beskjeder, OG til å motstå fristelser. Flyturen varte i en halvtime. Jeg kunne DØDD der ute over det indiske hav den dagen, alle om bord kunne dødd. Det gikk bra, det gjorde det, men det var nære på. Veldig nære. Dette var min historie. Den er bare min, og den er uangripelig, og det koster å fortelle den. Men kan jeg bidra til å redde bare 50-60 stykker, er det verdt det. Eller det hjelper i det minste litt.

Takk for at du leste. Dette var min reise. Eller en av dem, da.

Test av berøringsfølsomhet på HTC Desire HD-skjerm

Det har kommet meg for øre at HTC Desire HD ikke reagerer like bra på tafsing som Apple iPhone. Umiddelbart er min reaksjon at dette ikke kan stemme, så jeg er nødt til å teste. Jeg har dessverre ingen iPhone tilgjengelig så jeg får testet den skjermen, men ta gjerne kontakt for å melde om dine erfaringer.

Ut fra andres erfaringer kan det høres ut som det finnes flere skjermer på HTC Desire HD. Det vil ikke være uvanlig. Jeg er ikke spesielt vant til å skru på mobiltelefoner, men da jeg skrur en del på bærbare datamaskiner ser jeg ofte at en modell av datamaskin fra samme leverandør inneholder ulike deler. Det er da spesielt skjerm, og delkomponenter til hovedkort som skiftes ut. Skjermen og hovedkortet pleier da å merkes med et annet nummer, men dette vil man da ikke se før man skrur opp og sjekker komponentene nøye. Dette gjelder forresten også harddisker, hvor samme modell harddisk har vidt forskjellig kontrollerkort. Det er derfor svært tenkelig at dette også gjelder mobiltelefoner, uten at jeg personlig kan bekrefte dette.

Min HTC Desire HD oppleves til å reagere svært raskt på berøring. Det oppleves som den reagerer rett før berøring, noe som burde være mulig på en kapasativ skjerm. Jeg må derfor teste nøye hvor mye eller lite som skal til før skjermen reagerer.

Jeg forsøker gjennom en binders. På forhånd tenker jeg at siden bindersen leder strøm bør dette gå helt fint. Det gjør det.

Deretter tenker jeg å prøve berøring gjennom papir. Gjennom ett lag 60 grams papir bør det gå fint for en normalt fungerende kapasativ skjerm, og det gjør det også. Derimot blir jeg overrasket over at jeg må helt opp til 8 lag før den slutter å fungere. 7 lag papir fungerer noenlunde greit.

Jeg forsøker plast av typen “first price brødpose”. To lag fungerer fint. Fire, åttte, 16 og 32 lag også. Ikke 64 lag. Akkurat grensen mellom 32 og 64 lag er ikke testet, men jeg høyner til isoleringstape.

Før jeg prøver tenker jeg at det er ingen måte den kapasative skjermen kan reagere gjennom ett lag isoleringstape. Overraskelsen er derfor stor da dette fungerer helt fint. TO lag fungerer fint til og med. Men ikke tre.

Det trengs tre lag isoleringstape eller åtte lag 60 grams papir for å stoppe berøringsfølsomheten til min HTC Desire HD. Den trenger ikke hud i det hele tatt, bare svært små endringer i elektrisk ladning.

Hvordan fungerer din? Tester du grundig?