Category Archives: IKT

Latskap og utdeling av elevdatamaskiner

Jeg er lat. Nevnt det før, jeg veit. Jeg er fortsatt lat.

Om litt over en uke skal jeg dele ut rundt hundre datamaskiner. Jeg må holde orden på hvilken elev som har hvilken datamaskin, sånn at det ikke blir bare rot. Informasjonen om hvilken datamaskin som tilhører hvilken elev skal jeg lagre i en sentral database.

Har jeg tenkt å taste inn noe særlig manuelt her? Neppe.

Først og fremst fletter jeg elevenes navn og personnummer, skolenavn og annen informasjon direkte til utskrift av kontrakter. Jeg bare gjør en bitteliten vri på flettedokumentet. I tillegg til “det vanlige”, så fletter jeg inn en strekkode som representerer personnummeret til hver elev.

Strekkode får jeg ved å bruke den gratis skrifttypen Code 39 truetype barcode font. Sånn. Det er lett. Merk at hvis du bruker Microsoft Word, så kan Word ha det gøy med å autoformatere inn mellomrom og andre artige ting du ikke vil ha i samme font. Det kan du løse ved å vise skjulte tegn og formatere det som _ikke_ skal være strekkode i en annen font igjen.

Sådah, det var den enkleste biten. Når elevene da kommer tilbake med den ferdig underskrevne kontrakten med strekkode på, så gir jeg dem en datamaskin. Denne har også en strekkode under, og jeg vil da bare skanne strekkoden på kontrakten og på datamaskinen, og så er jeg ferdig med registreringen.

Det er tusen måter å gjøre dette på, her er min måte. Jeg bruker SL4A og Python interpreter for Android på telefonen og legger inn følgende python-skript:

import android
droid = android.Android()
(id, result, error) = droid.scanBarcode()
fnr = str(result[‘extras’][‘SCAN_RESULT’]
(id, result, error) = droid.scanBarcode()
snr = str(result[‘extras’][‘SCAN_RESULT’]
url = ‘http://10.10.10.10/cgi-bin/get.cgi&snr=’ + snr + ‘&fnr=’ + fnr
droid.startActivity(‘android.intent.action.VIEW’, url)

På datamaskinen som har ip 10.10.10.10 har jeg på forhånd klargjort et cgi-skript som ser slik ut:

#!/usr/bin/perl
sub populateQueryFields {
%queryString = ();
my $tmpStr = $ENV{ “QUERY_STRING” };
@parts = split( /\&/, $tmpStr );
foreach $part (@parts) {
( $name, $value ) = split( /\=/, $part );
$queryString{ “$name” } = $value;
}
}
&populateQueryFields;
$fnr = $queryString{ “fnr” };
$snr = $queryString{ “snr” };

print “Content type: text/html\n\n”;
print “$fnr,$snr\n”;
open (UTFIL, ‘>>/home/torarne/utfil.csv’);
print UTFIL “$fnr,$snr\n”;
close (UTFIL);
exec(“barcode -b $snr -c -e 39 | lpr -P QL-500 -o media=Custom.90x29mm”);

Tadah. Da er databasefila lagret i utfil.csv (og den kan pelles inn i eksisterende database med navn og sånt), og to etikketter kommer automatisk ut på etikettskriveren. Disse klistrer jeg på hver kopi av kontrakten.

Verdens mest solide datamaskin?

Det var sommeren 2007. Jeg jobbet for en liten lokal ISP den sommeren. Like før barnehagestengetid fikk jeg et oppdrag som gikk ut på å konfigurere et trådløst nettverk. Travelt, som det var, svinekjørte jeg litt til stedet. Jeg satte min bærbare datamaskin av merket Asus oppå taket av bilen av merket Volvo og konfigurerte ferdig det trådløse nettverket.

Deretter reiste jeg i full fart til barnehagen og hentet barnet fra hagen.

Dagen etter, da jeg skulle bruke min bærbare datamaskin av merket Asus igjen, merket jeg noe rart. Datamaskinen var vekk. 😮

Jeg innså etter et par sekunder at jeg ikke hadde tatt datamaskinen fra taket av Volvoen før jeg kjørte av gårde i full fart mot barnehagen. Shit.

Det hadde regnet hele natten, og da jeg fant igjen datamaskinen i grøfta, ca en kilometer unna der jeg begynte min kjøretur med den på taket var den dryppende våt. Og møkkete. Jeg vil anslå farten jeg hadde da den skvatt av biltaket til å være ca 60 km/t. Batteriet hadde ramlet ut. Det lå et par meter unna resten av datamaskinen. Overlevelsesstrategi?

Sikkert ferdig til å gjenvinnes til plast og metall tenkte jeg, men jeg skrudde den da i fillebiter, vasket alle delene og tørket de.

Etter montering av datamaskinen igjen ble jeg nokså overrasket. Nesten alt fungerte. Det som ikke virket var en RAM-brikke og det analoge modemet. Og CD-ROMen hadde litt guffen lyd, da jeg nok ikke fikk vasket vekk all sanden inni der. Men datamaskinen fungerte!

Etter dette har jeg alltid hatt stor respekt for Asus. Det må være verdens mest solide datamaskiner.

Fnatt og latskap. Skript for å lese av telleverk

Jeg får fnatt. Det er kjedelig. Jeg får fnatt fordi jeg er lat, og fordi jeg hater å gjøre samme jobb mer enn 1 gang. Når jeg gjør samme jobb for tredje eller fjerde gang har fnatten og latskapen vokst seg så stor at jeg heller lager et skript for å gjøre jobben.

Telleravlesning på en gjeng med leasede multifunksjonsskrivere er en sånn jobb. Som må gjøres igjen og igjen. Helt til man får fnatt og lager et skript i stedet altså. Et bash-skript. Jeg lager en tekstfil som starter med:

#!/bin/bash

I mitt tilfelle leser jeg vanligvis av tellerverket på skriverens web-interface. Da var det sånn at jeg først må gå til http://ip.adresse.til.skriveren/, altså for eksempel http://10.22.33.44/, og så klikke på en knapp i menyen for å komme inn på telleravlesningen. Denne gangen, i stedet for å klikke på knappen ser jeg bare på hvor lenken fører hen. I tilfellet mitt står det at lenken fører til ../../getUnificationCounter.cgi.

../ betyr ett hakk bak, så ../../ betyr altså to hakk bak. Min link til telleravlesningen er altså to hakk bak fra der jeg står i starten av menyen og så inn til getUnificationCounter.cgi. Etter å ha slettet to hakk bak i adresselinjen og limt inn getUnificationCounter.cgi har jeg adressen http://10.22.33.44/web/guest/no/websys/status/getUnificationCounter.cgi i adressefeltet. Jeg trykker enter for å sjekke om det er korrekt, og siden det er det kan jeg bare kopiere hele adressen inn til mitt skript, som skal gjøre jobben. Skriver inn litt før og etter så skriptet så langt ser slik ut (curl leser web-sider kommandolinlje, og > sender utdata til en fil):

#!/bin/bash
curl http://10.22.33.44/web/guest/no/websys/status/getUnificationCounter.cgi > MinSkriver.html

Siden jeg har ørten skrivere kopierer jeg linja og bare endrer IP-adressen og ut-filen.

Tellerverket vårt skal sendes til leasingfyr@leasingfirma.no, så da zip-er jeg sammen alle utfilene til slutt og sender det av gårde. Automatisk så klart:

#!/bin/bash
curl http://10.22.33.44/web/guest/no/websys/status/getUnificationCounter.cgi > MinSkriver1.html
curl http://10.22.33.45/web/guest/no/websys/status/getUnificationCounter.cgi > MinSkriver2.html
curl http://10.22.33.46/web/guest/no/websys/status/getUnificationCounter.cgi > MinSkriver3.html
curl http://10.22.33.47/web/guest/no/websys/status/getUnificationCounter.cgi > MinSkriver4.html
FILNAVN=telleverk$(date ‘+%d%m%y’).zip
zip $FILNAVN MinSkriver1.html MinSkriver2.htmlMinSkriver3.htmlMinSkriver4.html
mutt -s “Automatisk telleravlesning” -a $FILNAVN — leasingfyr@leasingfirma.no < telleravlesning_epost.txt

Hvor telleravlesning_epost.txt er en tekstfil som inneholder selve meldingen. “Hei! Vedlagt er telleravlesningen.”

Gjør skriptet ditt kjørbartt:

chmod +x dittskript.sh

Hvis du nå skulle finne på å forsøke å kjøre skriptet vil du fort finne at det ikke er alle kommandoene som fungerer av seg selv. Vi trenger litt ekstra programvare på maskinen som skal kjøre dette automatisk. Kommandolinje:

sudo apt-get install zip mutt postfix

Så editer postfix konfigurasjonsfilen til å sende epost via din nettleverandørs smtp, sånn:

sudo nano /etc/postfix/main.cf

Finn linjen:

relayhost =

og endre til

relayhost = smtp.dinnettleverandørssmtpserver.no

Sånn, skriptet er klart til testing. Du kan kjøre det med:

./dittskript.sh

Og planlegge når det skal kjøres med

crontab -e

og skrive inn

0 5 1 1,4,7,10 * /hele/banen/til/dittskript.sh

Tadah! Den siste der er altså på formatet

minutt time “dag i måneden” måned ukedag  kommando. Så mitt kjøres klokken 05:00 den 1. hver januar, april, juli og oktober uansett hvilken ukedag dette faller på.

Alt soleklart? Fint. Da slipper du å spørre om noe i kommentarfeltet under.

Internettadressering for journalister og andre nybegynnere

Vi har i det siste lest en og annen nyhetssaker om internettadresser. Det er selvfølgelig på grunn av at dagens mest utbredte versjon av internettadressering, IPv4, er fullt og neste versjon, IPv6 må innføres. For å ta det med en gang, så er det en sannhet med modifikasjoner at IPv4 er fullt, da det fortsatt finnes ledige adresser. Disse ledige adressene er ferdig utdelt til nettleverandører, men enda ikke delt ut til brukere av adressene.

I de fleste nyhetssakene om IP-versjoner er det en eller flere feil. Det er passe irriterende hvis man liker litt nøyaktighet. At ikke-tekniske nyhetssteder som E24 gjør feil er kanskje forståelig, men selv nettsteder som kaller seg “Datamagasinet” og “ITpro” roter med dette. Jeg har tidligere kommet med en enkel liste om hvordan man kan skrive om saker man ikke har greie på. I prioritert rekkefølge:

1. Google det
2. Ring noen som kan google det
3. La være å skrive om det

For denne gang skal jeg bære over med all unøyaktigheten og heller forsøke å forklare forskjellen på IPv4 og IPv6 sånn at selv journalister og andre nybegynnere kan forstå det.

Forutsetning for å forstå IP er litt forståelse av tallsystem. Tallsystemet vi er vant til å operere med er desimaltallsystem, altså tallsystem med base 10. La oss gjette på at det er av den enkle grunn at vi mennesker stort sett er født med ti fingre. Jeg har mange ganger forbannet dette faktum, da det hadde vært mye enklere å jobbe med datamaskiners tallsystem om vi hadde 16 fingre. Jeg har forsøkt å dytte i meg miljøgifter i årevis, grillet kroppsdeler i mikrobølgeovnen og lekt med all slags stråling uten at det har vokst ut så mye som en liten vorte ekstra. Pokker. Desimaltallsystemet har som sagt base 10, og også 10 siffer (0-9)

Alle tallsystemene som er relevante for denne saken er såkalte plassverditallssytem. Det betyr at plassen et siffer står på bestemmer hvor mye sifferet er verdt. Se for eksempel på tallene 01 og 10. I desimaltallsystemet er sifferet “1” er verdt ti ganger så mye når det er plassert en plass til venstre. Setter du det tre ganger til venstre “1000” er det verdt 10*10*10 så mye som 1.

Binærtallsystemet er helt likt, bare at det har base 2. Altså kun to siffer. 0 og 1. “1000” er verdt 2*2*2 ganger så mye som “1”.

Heksadesimaltallsystemet er også helt likt, bare med base 16. 16 siffer (0-9 og a-f). “1000” er verdt 16*16*16 ganger så mye som 1.

Så til selve adresseringen. Datamaskiner er nødt til å kun forholde seg til binærtallsystemet, men de kan heldigvis presentere adresser på en for oss mer forståelig måte. Et nettsted, som hitthebutton.org, har en navngitt adresse (“hitthebutton.org”). Dette oversettes til tall et sted på veien som heter DNS. For å sjekke DNS kan man enkelt kjøre kommandoen:

nslookup hitthebutton.org og får til svar:

Address: 195.249.40.98

Dette er en IPv4-adresse notert på en svært sær måte. Notasjonen heter dot-decimal (punktumdesimal) og den fungerer på den måten at hver av de fire gruppene med tall er et desimaltall. Datamaskiner forstår som nevnt ikke desimaltall, så disse regnes om til binært. Første gruppe “195” regnes om til 11000011. Som du ser er det åtte siffer i binærtallet her. Hvert binært siffer kaller vi en “bit” (engelsk uttale). Ved hjelp av åtte bits kan man skrive tallene fra 00000000-11111111. Hvis du regner på at hvert siffer til venstre er verdt dobbelt så mye som det til høyre vil du finne at verdiene av disse åtte sifrene er henholdsvis 128, 64, 32, 16, 8, 4, 2 og 1. Det høyeste tallet man kan skrive med åtte bits er altså 255. Kontrollspørsmål: Hvor mange forskjellige tall kan jeg skrive med 8 bits? Fasit: 256. Om det er tungvindt å regne ut dette manuelt, så har heldigvis disse plassverditallsystemene en enkel måte å regne ut antall tall som kan skrives ved hjelp av et bestemt antall siffer: Base^antall siffer. 2^8=(2*2*2*2*2*2*2*2)=256.

IPv4 har altså fire slike grupper med 8 bits i hver. Det er til sammen 32 bits, og tallene rangerer da fra 00000000 00000000 00000000 00000000-11111111 11111111 11111111 11111111 binært. Omregnet til desimaltall er dette fra 0 til 4 294 967 295. Teoretisk sett er det da 4 294 967 296 (eller ca 4,3 milliarder om du vil) adresser i IPv4. Nå er en rekke adresser satt av til spesielle formål, så ikke alle disse kan deles ut.

IPv6 har 128 bits, eller siffer om du vil. Altså rangerer adressene fra 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 til 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111. Litt slitsomt å lese sånt binært, så oversatt til desimaltallsystem er det fra 0-340 282 366 920 938 463 463 374 607 431 768 211 455, altså 340 282 366 920 938 463 463 374 607 431 768 211 456 adresser. Det er riktignok litt slitsomt å lese et så stort tall, så vi kan runde av til 340 sekstillioner. På amerikansk heter det 340 undecillions. Idiotisk nok så har vi to systemer for navn på store tall her i verden.

Det er vrient å fatte hvor mye større adresseområdet til IPv6 er i forhold til IPv4. Hvis IPv4 var en dråpe vann ville IPv6 være rundt 3 961 408 126 635 560 millioner tonn med vann. Det er omtrent like mye som renner gjennom Glomma på 180 milliarder år. Jeg ble overrasket over størrelsesforholdet selv her nå, så kontroller gjerne regnestykket mitt:

((2^128/2^32)/20 dråper vann pr milliliter/1000 ml pr liter/1000 liter pr m³)/698m³pr/s gjennom Glomma*60 sekunder*60 minutter*24 timer*365 dager. Puh!

Å notere IPv6 på punktumtesimal form ville være idiotisk. Det er for mange tall. De noteres gjerne heksadesimalt. Heksadesimale tall passer veldig fint for å oversette binære tall. Årsaken til det er at 16 er i rekken av opphøyde 2ere. Altså noteres tallet 15 som f heksadesimalt, og som 1111 binært. Man sløser ikke vekk tallplasser som i punktumdesimal form. Men, nei E24, den heksadesimale notasjonen har ingen betydning for størrelsesområdet – kun av praktisk art ved notasjon. Man kan godt notere IPv4-adresser heksadesimalt også.

IPv6-notasjon gjøres som skrevet heksadesimalt, og de heksadesimale tallene deler vi inn i grupper på 4. Slik: 2022:3434:0bd8:0000:0000:3b2e:0337:7732. I tillegg sløyfer vi nuller til venstre i hver gruppe, og presenterer opp til flere påfølgende grupper med nuller som ::. Vi noterer det som: 2022:3434:bd8::3b2e:337:7732.

Dobbel kolon kan benyttes kun en gang i adressen for å unngå forvirring.

Sånn, det for holde for i dag, selv om vi bare så vidt har rørt temaet internettadressering. Er du journalist og ønsker faglig korrektur kan du bare ta kontakt.

Stuxnet – kjør konspirasjonsteori

Irans atomanlegg har blitt infisert av en datamaskinorm. Det er ormen Stuxnet, som har herjet siden juni i år. Stuxnet er ganske interessant ondvare. Det er altså det som på folkemunne kalles et virus, bare at de som jobber med sånt kaller det for en orm. Ormen Stuxnet ligner ikke noe av det vi tidligere har sett av ondvare. Vi skal ikke se bort fra at det tidligere har vært lignende ormer, men vi har i så fall ikke sett dem.

Det som er spesielt med Stuxnet er for det første kompleksiteten til ormen. Den er skrevet i flere programmeringsspråk, og den utnytter mange sikkerhetshull til Windows på en gang. Joda, vi har sett det før, men denne gangen er det foreløpig hele fire sikkerhetshull som utnyttes.

En annen svært spesiell vri er at Stuxnet er i stand til å overvåke PLC, og til og med omprogrammere dem! For de som ikke henger med der, så er det snakk om at denne ormen kan overvåke datastyrte prosesser i fabrikker, eller atomanlegg for den del, og til og med endre disse prosessene. Kort fortalt – De som har kontroll over Stuxnet kan fjernstyre Iranske atomanlegg. Nice? [edit] Åkei da, så er fjernstyring ikke mulig uten nett – så dette anlegget kan ikke fjernstyres. Bare en rekke andre anlegg av ymse slag som tilfeldigvis skulle ha både nett, Windows og de aktuelle PLC.

DA er det på tide å kjøre konspirasjonsteoriene. En datamaskinorm av dette slaget er ikke laget av guttunger som vil ha det gøy. Denne ormen er laget av passe hardcore programmerere, antakeligvis godt betalt av noen. Hvorfor de antakeligvis er godt betalt? Jo, rett og slett fordi disse sikkerhetshullene som utnyttes er hard valuta blant hackere – og man blåser ikke hele fire sikkerhetshull på en gang uten gode grunner (eller gode penger).

Stuxnet inneholder i tillegg en god oppdateringsrutine, som gjør at den kommer til å leve en stund. Vi har ikke sett det siste til denne ormen. Hvem som står bak, og hvorfor kan vi bare spekulere i. Får vi noen gang vite det? Med fare for å gjenta meg selv til det kjedsommelige: Har noen nok ressurser er det ingenting som er umulig av inntrengning i datasystemer. VIL noen eie deg, er du eid. (Kjør paranoia også, i tillegg til konspirasjonsteori)

Det som bekymrer meg aller mest av dagens nyheter er at Iranske atomanlegg drives av Windows. #snekrebomberom

WikiLeaks ser etter en kopi for analyse
Wikipedia om Stuxnet

Tidligere postet om ondvare:
Slik fjernstyrer ukrainske hackere politiets datamaskiner
Datasikkerhet er en vits, bruk hjelm
Ondsinnet programvare for linux

Legge til klientskriverdrivere på Windows-serveren

Jeg klarer nok ikke fullføre denne saken uten å sparke litt til Windows, så jeg kan like gjerne sparke med en gang. Noe så fjernt som at man fortsatt (i 2010) må laste ned drivere til skriveren fra produsentens hjemmeside i mange tilfeller, HALLO? Det er ikke mindre enn merkelig at Windows på dette området har kommet milevis kortere enn en lang rekke linuxbaserte operativsystemer. Selv kjører jeg Ubuntu, og installasjon av en skriver er stort sett klikk-klikk-ferdig. Selv en domenenettverksskriver for Windows (kjører på Windows 2003-server, men kunne like gjerne vært 2008-server) er en smal sak og krever ingen leting på produsentens hjemmesider. Dette er enda en av årsakene til at jeg anbefaler å kjøre Ubuntu eller andre GNU+Linuxalternativer i stedet for Windows.

Virkeligheten derimot tilsier at vi som jobber med IKT ofte må administrere Windowsmaskiner, og sånn er det med det. Det er forresten også sånn at jeg mener IKT burde ha langt mindre makt over hva slags operativsystem som skal kjøres enn de har i dag. Hører ofte argumentet mot å kjøre Ubuntu at “IKT-avdelingen ikke har kompetanse”. Vel så skaff kompetanse da, det er jobben. Skjerpings.

Greit. Ferdig sparket. For i dag. Så til saken. Har du opplevd at driveren til nettverksskriveren i active directory ikke finnes på serveren? Jepp, ganske ofte her også. Bare at det er ingen grunn til å legge inn driveren på hver enkelt klient, men bare en gang inn på serveren. En gang pr variant av driveren som trengs da selvfølgelig. Fremgangsmåten står på Microsoft sine sider, men jeg har sett folk søke seg i hel og når de endelig fant en løsning så ramlet de av før de fikk startet. Så her kommer den, enkelt og greit.

1. Installasjon av skriverdriveren må gjøres fra en klient i domenet.

2. Kjør kommandoen runas /user:dindomeneadministrator@dittdomene mmc

3. Velg legg til/fjern snap in modul og velg Utskriftsbehandling (eller print management)

4. Skriv inn eller velg printserveren din, og bla deg inn til Drivers.

5. Legg til driveren

Done. Sånn, håper det lettet jobben til en eller annen.

Innebygget ftp-støtte i Ubuntu

I dag var det noen som trengte hjelp med ftp i Ubuntu. gFtp har jeg sluttet å bruke. Det finnes en enklere metode. Og det er så enkelt, at hvis det ikke var for svadaen helt først i posten her, så hadde dette antakeligvis blitt historiens korteste bloggpost. Nå er den nok kanskje bare nummer tre.

Jeg klikker bare på Steder og Hjemmemappe først. Da kommer Nautilus (filbehandleren) opp. Så trykker jeg på F3 (Eller Vis, Ekstra område i menyen). Deretter klikker jeg i området til høyre og trykker Ctrl+L (eller menyen Gå, Plassering).

Taster inn ftp://hitthebutton.org og vips så spør den etter brukernavn og passord. Eller, det gjør den jo ikke, for jeg huket av for “husk passord” første gang jeg gjorde dette.

Bare husk å ha med protokollangivelse (ftp://) selv om stedet du kobler deg til heter ftp.blabla.no. Altså ftp://ftp.blabla.no.

Da er det bare klikk og dra og gjør som du vil, lett som en lek.

Lucid Lynx

Canonical slapp sin nyeste versjon av Ubuntu 10.04 LTS Lucid Lynx 29. april. Ubuntu har gjennom noen år vært kjent som en GNU+Linux-distribusjon som leverer enkelt brukergrensesnitt med komplette løsninger for de fleste brukerne.

Ubuntu leverer som før innebygget drivere for det meste av maskinvare og brukeropplevelsen av «plug and play» har blitt hakket bedre. De fleste digitale fotoapparat, skrivere, skannere og annet periferiutstyr kan plugges i og brukes med en gang. Tidligere erfaringer har vist at selv om det meste av maskinvare er støttet kan man være uheldig og treffe på skjermkort eller trådløse nettverkskort som ikke er det.

I forbindelse med lanseringen av Ubuntu 10.04 har det også blitt sluppet flere varianter som for eksempel Edubuntu for utdanning helt ned til barneskolenivå og Kubuntu for de som foretrekker KDE som vindushåndterer i stedet for Gnome.

Smidig installasjon

Installasjonen av Ubuntu har blitt smidigere enn sist, og etter å ha svart på noen spørsmål som språk og navn er det bare å vente noen minutter. Heldigvis har Ubuntu fått samlet alle spørsmålene i starten, slik at man kan svare seg ferdig og ta en kopp kaffe eller finne på noe annet fornuftig mens man venter. Hele installasjonen tar ca 15 minutter. Deretter er det rundt 30 sekunders oppstartstid, og Ubuntu er klar til bruk.

Forbedret utseende

Det første man legger merke til er at Ubuntu har fått en etterlengtet ansiktsløftning. Gul og brun er byttet ut med lilla og mørk grå. Systemikoner er byttet ut, samt at varsler, vinduskanter og tipsbokser har fått rundere kanter.

Umiddelbart er det nok uvant for både Windowsbrukere og tidligere Ubuntubrukere at vindusikonene er flyttet til venstre, men det kan tenkes at OSX-brukere føler seg mer velkommen enn noensinne.

For oss som mildt sagt liker øyegodteri må det straks skrus på ekstra visuelle effekter, og det er fortsatt slik at for å få full kontroll over disse må du installere ekstra programvare for dette.

Oppgradert programvarepakke

Av innebygget programvare har alt blitt oppgradert siden sist, selv om ikke alt har like synlige endringer. OpenOffice.org 3.2 er levert i en egen variant som både åpner og lagrer etter Microsofts OOXML-standard, i tillegg til deres egen ODF-standard og mange andre formater.

Filutforskeren Nautilus har fått støtte for delt vindu som gjør at man på en elegant måte kan rydde i filene sine, eller overføre det man ønsker fra og til ftp-serveren i en fei.

Notatprogramvaren Tomboy starter nå mye raskere enn i forrige versjon av Ubuntu, og kan nå synkronisere i bakgrunnen etter tidsskjema.

Gimp er fjernet fra standardinstallasjonen i denne versjonen av Ubuntu, begrunnet med at standard bildebehandlingsprogram F-Spot dekker behovet til de fleste vanlige brukere. Det stemmer nok, men for oss som liker litt avansert bildebehandling er det godt at Gimp fortsatt er bare et par klikk unna.

Programvaresenter 2.0

Installasjon av ekstra programvare foregår som i Ubuntu 9.10 gjennom Ubuntus programvaresenter, hvor man enten blar gjennom kategorier eller søker etter programvare og klikker installer. Nytt fra denne versjonen er at heldigvis lar flere programmer seg installere samtidig. Nå som før er det svært lite som krever omstart av systemet.

Firefox som medfølger er nå i versjon 3.6.3, og samtidig er Google tilbake som standard søkemotor etter at Yahoo har hatt et halvt års gjesteopptreden. Velkommen tilbake Google.

Sosial programvare og nettsky

Med Gwibber som standard lynmeldings- og krinkastningsklient kan man registrere sine konti hos Facebook, Twitter, MSN, og mange andre lynmeldings- og kommunikasjonstjenester fra ett og samme sted. Gwibber har fått støtte for deling av vinduet i flere oppdateringsstrømmer mot tidligere tabs. Den har også blitt mer stabil siden sist. Ubuntu leverer i tillegg en nettskyløsning, Ubuntu One, hvor brukeren får 2GB lagringsplass på internett for synkronisering av filer, kontakter og annet. Ubuntu One inneholder også en musikkbutikk på nett, hvor man kan få kjøpt DRM-fri musikk. Løsningen kan utvides mot betaling til Canonical.

Bedre integrering i Windows Active Directory

For de som har behov for å ha Ubuntu-maskinen sin i et Windows AD er det gode nyheter. Likewise open er i oppgradert versjon, og denne gangen fungerer innmelding i et Windows-domene langt mer smertefritt enn tidligere.

LTS

Ubuntu 10.04 er en såkalt Long Term Support-utgave, som betyr at skrivebordsversjonen har 3 års støtte med oppgraderinger, mens serverversjonen har fem år. Forrige versjon som var LTS er to år gamle 8.04, og hvis alt går som normalt vil neste LTS utgis om to år igjen.

Canonical leverer den beste Ubuntu-versjonen så langt, det skulle vel bare mangle, og det vil ikke forundre om Ubuntu også denne gangen spiser små, små markedsandeler.

Et par nyttige Ubuntu-tips

Jeg har brukt Linux i noen år nå. Det startet vel i 2006 med Skolelinux, som jeg på den tiden syntes så litt gammeldags ut. Jeg brukte det ett år tror jeg (dårlig husk), før jeg prøvde Ubuntu. Deretter har jeg aldri vurdert å bytte operativsystem. Dette er ikke posten om hvorfor det er lurt å bruke Ubuntu , men et par nyttige tips til deg som alt har bestemt deg for at dette er noe du vil prøve.

Under installasjonen, da du kommer til partisjonerin av harddisk vil Ubuntu forestå en partisjonering som egentlig er helt grei. Mitt tips her er å blåse i den, og heller velge “Partisjoner harddisken manuelt”. Det er litt mer avansert, men litt mer nyttig. Hvis du da i fremtiden skulle få behov for å installere Ubuntu på nytt vil du beholde alle dokumenter og filer, og ikke bare det; også bakgrunnsbilde, programvareinnstillinger, virtuelle maskiner og  ALT brukerspesifikt er vips tilbake slik du hadde det. Svært nyttig for alle, og ekstra nyttig for ekstrembrukere som bare *må* fikle ting i stykker. Sånn som meg. Kompilerer noe programvare, sletter noen systemfiler jeg ikke burde ha slettet, prøver neste fullstendig ustabile versjon på alpha-stadiet og sånn går no dagan. 15 mnutter, så har jeg et fungerende stabilt system igjen. Anytime.

Velg en passe størrelse, f.eks 10GB som du ved hjelp av listemenyen velger “Bruk som ext4”, og “monter som /”. Dette er da systemdisken din. Deretter kan du ta en stor partisjon, f.eks resten av harddisken unntatt 8GB som du velger “bruk som ext4”, og “monter som /home” /home vil da inneholde alle brukerfilene dine. Til slutt, velg resten (ca 8GB, eller rundt dobbelt så stort som RAM), og sett til “bruk som vekselminne”. Linux har altså en egen partisjon for vekselminne, i stedet for å lage dette i en fil som Windows gjør (på Windows er filen C:/pagefile.sys).

Etter at du har vraka installasjonen din fullstendig gjør du samme prosess, og dobbeltsjekker at det ikke er huket av for “formater” på /home-partisjonen.

Etter at du er ferdig med å installere er det et par ting som du kan gjøre for å bedre brukeropplevelsen av din Ubuntu. Den ene er å gå på menyen Programmer, Ubuntus programvaresenter, skrive inn “restricted” i søkefeltet og velge “Ubuntu restricted extras”. Dette er for å installere støtte for saker som er properitært, ufritt, sånt som vi fortsatt har for mye av her i verden. Som mp3, broadcom-drivere, mpeg etc. Artig nok er jo DVD-plater ofte “kopibeskyttet” også, og får å få knekt opp den sperren og få kjørt dem, trykk Alt+F2 og skriv inn (eller kopier herfra) “sudo /usr/share/doc/libdvdread4/install-css.sh”, huk av “kjør i terminal”, og klikk kjør. SÅNN, da er vi kvitt det hersens CSS-mølet som plager oss filmbrukere. Forresten så kan du bare høyreklikke på en CD eller DVD etterpå, og velge “Skriv til fil” for å lage en .iso-fil av den, og høyreklikke på .iso-filen og velge “skriv til disk” for å lage en sikkerhetskopi av DVDen din. Kjekt å ha, vet aldri når barna riper opp originalen.

Nå er dette skrevet bare ut fra (den dårlige) husken, så skrik ut hvis det er noe krøll.

Lykke til.

Krisehjelp for gåen harddisk

Krise! Harddisken dør, og du har ikke sikkerhetskopi! Jeg har hørt den før, mange ganger. NÅR skal egentlig folk lære seg å ta sikkerhetskopi?? Ja, ja. Skaden har skjedd, så da får vi prøve å redde stumpene.

Er det ulåt i harddisken? Skrapelyder og sånt? I så fall, så kan det hende du må punge ut de store pengene til noen som kan skru ut selve magnetplatene og lese dem. Å skru opp kassen der selve magnetplatene ligger er noe risikabelt, blant annet fordi et støvkorn ikke kan få slippe til der. Hvis det skulle ha seg slik at det er en mekanisk feil på harddisken, slik at lesehodet skraper ned i disken vil det kunne gjøre skaden verre å bruke den. Hvis ikke kan man prøve et par saker selv.

Første forsøk, Ubuntu. Ubuntu har vist seg å kunne redde filer Windows ikke har klart for meg flere ganger. Harddisker som jeg har prøvd i en annen Windows-maskin har ikke villet dukke opp, men når jeg har startet de med Ubuntu har jeg fått hentet ut det viktigste.

Last ned Ubuntu fra http://www.ubuntu.com/ og brenn ut CDen. Start med CD-platen i datamaskinen og trykk en eller annen tast for å få startet maskinen fra CD. Esc, F1, F9, F12 eller noe, det pleier å stå informasjon om det med en gang du har skrudd på maskinen. Hvis maskinen starter opp vil du kanskje kunne finne harddisken under menyen Steder, og du kan bla deg frem til mappene du trenger og kopiere de ut på en USB-minnepenn.

Forsøk to, bytte kretskort. Hvis harddisken ikke går kan det hende kretskortet på den er gåent. Du trenger en maken harddisk (HELT maken ja). Merk at det her er en viss risiko for at du ødelegger den andre harddisken også! Er dataene dine på disken viktig nok er det likevel verdt et forsøk. Du trenger også lite skrujern, gjerne type torx. Koble deg til jord for å unngå statisk elektrisitet, forsiktig skru av kretskortet under begge harddiskene og bytt. Forsiktig skru fungerende kretskort på gåen harddisk og kanskje det funker.

Lykke til. Og SE TIL Å TA SIKKERHETSKOPI NESTE GANG DA!