All posts by EivindL

HilseEivind. En sinna gjesteblogger.

Kjære alle jeg har møtt som har møtt noen andre jeg i løpet av mitt liv har møtt: Jeg skal hilse fra dem alle sammen, til dere alle sammen. Ok? Fint. 

Det er ikke det at jeg er noen grinebiter eller noe, eller jo, det er det også, men det er ikke bare det, og i dette tilfellet er det, hvis det er det, dette tilfellet som gjør meg til grinebiter. Også, altså.

Denne evinnelige hilsingen. For lenge siden var det selvsagt greit. En eller annen stakkar ble sendt fra den ene enden av et kontinent til den andre, til fots, med ulver i hælene og tvilsomme sanitærforhold underveis, og da vedkommende endelig kom frem til bestemmelsesstedet måtte han selvsagt hilse fra personen som hadde sendt ham ut til personen han var blitt sendt til. I disse tilfellene var vel ofte hilsingen selve målet, og det var slett ikke uvanlig at hilseren, eller budbringeren, da, hadde med en helt konkret hilsen i form av et ark. Eller pergament eller papyrus, eller, hvis han var ekstremt uheldig, en steintavle. Men altså et budskap.

Dersom han ikke var heldig nok til å bli slått ihjel umiddelbart etter ankomst, måtte han vanligvis returnere med en hilsen tilbake til den opprinnelige avsenderen. Enkelte eksepsjonelt uheldige individer tilbragte, i fravær av tilgang på andre og mer effektive kommunikasjonskanaler, store deler av sitt liv med å hilse fra den ene til den andre og tilbake igjen. Og det er her jeg føler et sterkt, og sterkt uønsket, slektskap.

Vi har post. Vi har telefon. Vi har til og med mobiltelefon. Vi har epost og facebook og twitter og sms og mms, vi har BIL, for svingende. Og like forbannet. SAMME hvem jeg treffer som kjenner noen som jeg kjenner, insisterer de førstnevnte på at jeg skal HILSE til sistnevnte. Oftest skal jeg ikke engang si noe konkret, jeg skal bare “hilse”.
– Hei Vindbjart, jeg traff Robert, jeg skulle hilse deg. – Å, da må du hilse tilbake når du treffer ham igjen!
– Hei Robert, Vindbjart ba meg hilse deg. – Å, tusen takk, hils så mye tilbake.
Og så bortetter i det uendelige.

Jeg gidder ikke mer. Jeg HAR hilst, ok? Hvis dere bryr dere om hverandre, så bruk en av de UTALLIGE kommunikasjonskanalene dere har som IKKE involverer meg, og hils til dere stuper. I totusenogelleve, i verdens rikeste land, må vi kunne ha såpass respekt for menneskeverdet at vi ikke tvinger uskyldige medmennesker til å bruke brorparten av sin tildelte sosiale kvote til å bære bud fra den ene til den andre om absolutt ingenting.

Du kan gjerne kalle meg grinebiter. Dette handler om min hilsereise, som er uangripelig siden den er min og bare min og som jeg derfor ikke vil ha hverken kritikk eller argumenter imot. Og hils hjem, for all del.

Reise-Eivind. Gjesteblogger.

Gulp. Jeg er blitt gjesteblogger. Det er både smigrende og litt skummelt å få lov til å skrive her på det som jeg har fått høre er en av Norges mest besøkte blogger, ikke minst nå som jeg har fått høre ryktene om at Tor Arne er i ferd med å etablere et samarbeid med en innmari kjent kjendis.

Men jeg er jo ikke her for min egen del, jeg er her fordi jeg har en historie å fortelle. Den er ganske personlig, og jeg sier ikke at min historie er relevant for – noen som helst, egentlig – men HVIS min historie kan redde bare én, så er det verdt det, synes jeg. Eller to, kanskje. Det er jo ikke sikkert den ene er akkurat en som jeg tenker det er viktig å redde. Det kan jo hende den ene ikke er den ene som trenger Den Ene, om du skjønner hva jeg mener.

Min historie handler om Datalagringsdirektivet (DLD), homeopati, monstermaster i Hardanger og oljeboring i Lofoten. (Den gjør ikke det, jeg bare søkemotoroptimaliserer.)

Men aller først, litt om meg selv. Eller, ikke bare aller først, dette handler jo BARE om meg (og om de to jeg eventuelt kan redde), men aller først må jeg jo presentere meg.

Hei, jeg heter Eivind. Jeg har egentlig min egen blogg, men den er veldig kjedelig. Jeg vil heller være her. Ellers jobber jeg i Statens vegvesen. Jeg er veldig for fartsgrenser og bilbelte og sånn, men jobber egentlig bare med å lage webtjenester. Utenom det er det ikke mye å vite. Annet enn at jeg har det mye bedre nå.

Historien min er en historie om en reise. Det er mange som har reist. Både i vårt langstrakte land, og i vår stadig mer globaliserte verden. Men min reise er bare min, og først og fremst er den på alle måter uangripelig. Min reise var en reise til Zanzibar (hvis du leser dette, Knut Storbukås, så er Zanzibar i det indiske hav, rett utenfor kysten av Tanzania, i Øst-Afrika, altså).

Jeg pleide nemlig å jobbe med bistand før, i Norad, og i den anledning var jeg på en reise for å bli godt kjent med norsk bistand sånn der ute hvor den faktisk foregår. Ett av de prosjektene vi skulle se på, var et veldig effektivt elektrifiseringsprosjekt på Zanzibar. Og derfor måtte vi reise dit, altså. Med fly. Og det er den reisen jeg skal fortelle om.

Min reisefortelling er ikke lang, det er det innledningen som er. Men den er viktig. Og hvis den kan redde, si ti-tolv stykker, da, så er den verdt det. Fjorten, kanskje.

Jeg våknet tidlig om morgenen på det ganske luksuriøse hotellet i sentrum av Dar es Salaam. Jeg spiste en lang frokost. Tok en dusj. Kledde meg i bistandsuniform (kortermet skjorte, trekking-sko og ripstop-bukse med avtagbare ben) og ble hentet av en drosje. Det skulle bli en dramatisk drosjereise. Det var nemlig kø på veien, og jeg hadde dårlig tid for å rekke flyet. Jeg svettet. Drosjesjåføren bannet. Ved én anledning ble han nødt til å tute. Men det gikk bra, vi rakk det. Bare AT vi var på feil flyplass. Innenriksflyene går nemlig fra en helt annen flyplass. Jeg svettet. Drosjesjåføren bannet. Han snudde bilen, rivstartet, og kjørte til innenriksflyplassen.

Det ble stress. Jeg svettet. Men vi rakk det. Jeg kom inn i avgangshallen. Gikk mot sikkerhetskontrollen. De scannet bagen min. Jeg måtte sende pcen i egen boks. De tok vannflasken min. Jeg gikk igjennom pipemaskinen. Det pep. Jeg måtte ta av beltet. Prøvde igjen. Det pep ikke. Men de kroppsvisiterte meg, for sikkerhets skyld. Enda så svett jeg var. Sikkerhetskontrollen sto rett og slett ikke noe tilbake for det beste Norge har å by på av aggressive vektertjenester. Under tvil lot de meg slippe igjennom, og etter hvert fikk jeg gå ut til flyet. Det var et småfly. Det var én ledig plass. I copilot-setet. Med egne pedaler, egen stikke. Piloten sa det var fint om jeg ikke rørte noe.

Pilot og copilot

Jeg er SKIKKELIG dårlig til å få med meg beskjeder, OG til å motstå fristelser. Flyturen varte i en halvtime. Jeg kunne DØDD der ute over det indiske hav den dagen, alle om bord kunne dødd. Det gikk bra, det gjorde det, men det var nære på. Veldig nære. Dette var min historie. Den er bare min, og den er uangripelig, og det koster å fortelle den. Men kan jeg bidra til å redde bare 50-60 stykker, er det verdt det. Eller det hjelper i det minste litt.

Takk for at du leste. Dette var min reise. Eller en av dem, da.