Nyheten i dag om at håndskriften dør kommer ikke som noen nyhet. Dette har ligget i kortene i ti år eller mer. Tar man seg en liten titt rundt i virkeligheten er det stort sett ett sted håndskrift fortsatt benyttes, og det er i skoleverket. Timesvis uke etter uke, år etter år sitter elevene og tegner bokstavene sine. Gjerne en strafferunde med skjønnskrift hvis man ikke har helt teken på det. Da er det “viktig at eleven øver på skjønnskrift”. Opp til syvende trinn gjerne. Bokstavrekker med bølger, runde på runde.

Ja takk til død over håndskriften sier jeg! Godt å bli kvitt den. Jeg slår gjerne et slag eller to for å bli kvitt den raskere.

Mens teksten lider. Fokuset på å skrive tekst, med et godt språk og et godt innhold er man såvidt innom. Det er jo ikke tid til særlig mer, for selve skrivingen tar så lang tid. Det tar gjerne et år eller mer bare å tegne bokstavene såpass at dem er leselige – deretter skal dette øves og terpes på, selv om det er en forsvinnende liten andel som til slutt skriver så pen håndskrift at den er noe verdt.

For hva brukes håndskriften til utenom i skolen? Den brukes til å skrive handeliste (nå i dag, men ikke om 20 år), gule lapper til seg selv og andre på kontoret (nå i dag, men ikke om 20 år), og til kunst. Det eneste området håndskrift vil være noe verdt i fremtiden er innenfor kunsten – og til det har vi et eget skolefag som er langt bedre egnet enn norskfaget. Håndskriften passer naturlig inn i kunst- og håndtverk, og de som er spesielt interesserte og spesielt anlagte kan bruke mer tid enn pålagt.

I norskfaget er håndskriften stort sett bare til heft og ulempe. Dette synes veldig godt når man i voksen alder setter seg ned og jobber med en tekst. Oj, jeg glemte ett ord – skal jeg viske ut halve siden for å pakke det inn? Ops, jeg har en skrivefeil med penn, skal jeg ikke ha muligheten til å rette det opp? Blanko? Ærlig talt – det er ikke mye pent. Og er det ikke pent, hva var vitsen med håndskrift da egentlig? Hva slags læring om tekst og innhold er det i dette?

Jeg mener at vi må ha inn tekstbehandlig og retteprogram fra første klasse. Enkle barnlige dataprogram for å lære seg touch. Touch er viktigere enn blyantgrepet for de aller fleste når dagens skoleelever blir voksne.

Hva om elevene kan lære seg å finne informasjon på nettet, og drøfte det de finner før dem har kommet seg opp på videregående eller høgskolenivå? Jeg mener alle elever, både motorisk sterke eller svake, språklig sterke eller svake og de som sliter med lese- og skrivevansker vil ha fordeler av å få håndskriften ut av norskfaget, og få skrive på datamaskin fra starten.

Jeg tror vi må få inn et fokus på målet. Målet er at dagens elever skal ut i arbeidsliv, og allerede finnes det ikke et eneste yrke utenom estetiske fagretninger hvor det skrives for hånd. Det skjer ikke, ikke engang om datamaskinen streiker, at de som jobber ved statistisk sentralbyrå setter seg ned og tegner tabeller for hånd og skriver inn data. Det skjer ikke at en forsker publiserer en håndskrevet forskningsrapport. Årsaken til dette er akkurat den samme som årsaken til at håndskriving må ut av norskfaget; det tar for lang tid og er for lite fleksibelt til å kunne brukes.

Jeg kunne ført en argumentasjon for at fokus på rettskriving kommer til å gå samme veien. Det vil sikkert en eller annen forsker kunne si noe om om en ti års tid.

Mener du noe om dette vil jeg gjerne høre det, og om du ikke pleier å skrive tekst med tastatur kan du sende meg et håndskrevet brev, så skal jeg skanne det inn