Du vet da du får en DVD i gave som du får skikkelig lyst til å se og du setter den på med en gang, bare at etter et kvarter så begynner filmen å hoppe og hakke og etter noen minutter med hopping og hakking så stopper hele filmen opp? Og du tenker at det sikkert er noe møkk i DVD-spilleren så du tar og renser den, men etter rensing så får du bare sett et kvarter til før det hopper og hakker igjen og du tenker at det sikkert er noe galt med DVD-spilleren? Og du prøver med flere andre DVD-spillere og får sett bare litt og litt av filmen helt til du helt tilfeldig i en halvveis aggressiv tilstand finner ut at filmen spiller helt fint i DVD-spilleren på den bærbare datamaskinen om du trykker relativt uansvarlig hardt med tommelen nederst i venstre hjørne, rett over der hvor DVD-spilleren sitter på datamaskinen? Og siden du ikke klarer å sitte sånn med tommelen i over en time, så du prøver å legge samme uansvarlige harde trykk på den bærbare datamaskinen med hæla, et par tunge bøker, en bladkurv, et stuebord og et par andre datamaskiner uten at noe av det gjør samme nytten som tommelen?

Vel, du kan prøve å snu den bærbare datamaskinen opp-ned. Det funka for meg. Det siste kvarteret fikk jeg se hakkfritt. Juhu!

Her er fire nye smykker som alle hver for seg er helt unike. Send en epost til torarne@hitthebutton.org om du vil slå kloa i ett av disse! Førstemann til mølla!

Jakten på pene deler er en tidkrevende affære. Jeg har pløyd gjennom et titalls datamaskiner for å finne disse delene. Etterpå er det satt på feste til anheng, og montert på en 45 cm lærreim. Andre lengder på lærreim kan bestilles etter ønske. Kjedet kan selvfølgelig byttes ut også, det er anhenget som er det virkelig unike her.

Først vil jeg vise dere en Celeron CPU.

Fin? Ja. Meget pen. Pinnene er av gull.

Her er en Pentium. Den har komponentene plassert mer utover, og har litt mer glans. Den har også noe “mellomspill” mellom komponentene i midten.

Så, mine damer og herrer. Her kommer selve perlene. Her først, en bit av en LCD-kontroller. Jeg har lett gjennom mange LCD-skjermer, og denne er spesielt pen. Fargen og glansen er noe for seg selv. Den var i utgangspunktet noe lett, så den har fått montert en vekt på baksiden for å kunne fungere som et anheng.

Helt til slutt vil jeg vise den jeg mener er den fineste av dem alle. Denne har jeg klart å lage bare en eneste av. Det er en del av et GPU-chipset. På baksiden er det en ATI Radeon GPU, men det er denne siden som er fin. Rødfargen passer perfekt til å brukes i smykker, og jeg håper jeg kommer over flere slike etterhvert som jeg graver mer gjennom datamaskiner.

Hva syns du?

Jeg jobber med en tekst med introduksjon til operativsystemer. Det er mye jobb som gjenstår, men jeg har kommet opp med en slags kladd. Hva mer bør være med? Det er en fordel om temaet ikke blir for langt, samtidig som det bør dekke det viktigste. Jeg ser for meg et skjema/verktøy for å velge rett operativsystem på rett plass. Og kanskje litt mer utfyllende. Gi meg gjerne tilbakemeldinger!

Operativsystemer

Et operativsystem er en programvare som styrer maskinvaren, gir annen programvare et enklere grensesnitt å forholde seg til samt gir brukeren en mulighet til å bruke enheten på en relativt enkel måte.

Styring av maskinvare foregår på den måten at hver enkelt maskinvarekomponent har en driver, kontrollert av operativsystemet, slik at hverken brukeren eller annen programvare trenger å tenke på hva slags komponent som brukes. For å forklare dette med et enkelt eksempel: Brukeren ber om å få lagret en fil til harddisk, og operativsystemet tar seg av kommunikasjonen med harddisken via en harddiskkontroller. For brukeren eller programvaren merkes det ikke hvilken type harddisk eller harddiskkontroller som står i maskinen. (illustrasjon)

Grensesnittet som annen programvare forholder seg til kalles for API. Det er en forkortelse for Application Programming Interface. Dette hjelper programmereren til å lage programvare på en enklere måte. (Illustrasjon)

Grensesnittet for brukere kalles brukergrensesnitt, på engelsk User Interface eller forkortet UI. Herunder er all kommunikasjon mellom maskin og bruker. (illustrasjon IO) De fleste operativsystem for personlige datamaskiner har et grafisk brukergrensesnitt (GUI). På serversiden er det derimot ganske vanlig å kun ha et tekstbasert brukergrensesnitt.

Operativsystem finnes i et utall varianter og i et utall enheter. En smart-TV, en mobiltelefon, en router, en datamaskin og et moderne ventilasjonssystem trenger alle et operativsystem.

Av de mest kjente operativsystemene i dag har vi Windows-familien fra Microsoft. BSD-baserte operativsystemer, blant annet OSX og iOS fra Apple, Linux-baserte operativsystemer og UNIX-baserte operativsystemer. Evolusjonen av operativsystemer er en komplisert historie. Man kan kalle både OSX, BSD-variantene og Linux-variantene for UNIX-lignende operativsystemer. (forenklet illustrasjon)

Microsoft Windows

Microsoft har hatt stor suksess med sin Windows-familie, særlig på personlige datamaskiner. Gode avtaler med maskinvareprodusentene gjør at en svært stor andel av personlige datamaskiner leveres med Windows ferdiginstallert fra butikken. Blant fordelene med Windows for personlige datamaskiner er at det støtter mest maskinvare av alle operativsystemene. Ikke i utgangspunktet, men nær alle maskinvareleverandørene leverer drivere til Windows. Windows er kjent for de fleste, og at det nettopp kommer ferdiginstallert i mange tilfeller. En annen fordel er at Windows-familien er kjent for ha mye støttet programvare. Ulemper med Windows-familien er at det er forholdsvis ressurskrevende og ikke så fleksibelt som enkelte brukere ønsker. Det er også særlig utsatt for ondsinnet programvare, i stor grad på grunn av populariteten.

Microsoft leverer også operativsystem for mobiltelefoner og tjenere (servere), hvor utbredelsen er langt mindre. I skrivende stund (oktober 2012) er Windows 8 det nyeste operativsystemet fra Microsoft, mens Windows 7 er mest utbredt.

BSD-baserte operativsystemer, herunder Apple OSX og iOS

Apple leverer to grener med operativsystem. OSX for datamaskiner og iOS for mobiltelefoner og nettbrett. Disse er i utgangspunktet BSD-baserte operativsystemer, men på grunn av relativt store endringer og markedsmessig posisjon fortjener de en egen omtale her. Fordelen med operativsystemene fra Apple er at de er enkle å bruke og at de fungerer svært stabilt på enhetene de leveres på. Ulempene er at det er lite fleksibelt og at det støtter en svært liten del av maskinvare som finnes på markedet. Både fordelene og ulempene grunner i at Apple sine operativsystem leveres sammen med helt spesifikk maskinvare. Andre BSD-baserte operativsystemer benyttes i en del servere og mye til routere og andre integrerte systemer.

(muligens på sin plass med en faktaboks her? Er det for bitchslapping av Apple å si for eksemlel: Visste du at Apple sine operativsystem har de mest avanserte funksjonene fra samme forfar som Android sine? Er det noe å tenke på i patentdebatt om stryking av fingeren over skjermen for å låse opp?)

Linuxbaserte operativsystem

Linux er ikke et operativsystem. Det er en operativsystemkjerne som er fri å bruke og endre. Dette har resultert i et utall varianter av Linux-baserte operativsystem. Aller mest kjent av disse er pr i dag mobil- og nettbrettoperativsystemet Android. For personlige datamaskiner er Ubuntu, Mint, Debian og Fedora er noen få av de mest kjente.

Linuxbaserte operativsystem er svært utbredt på tjenersiden, spesielt på grunn av webtjenerapplikasjonen Apache. Fordelene med linuxbaserte operativsystem er at de er svært fleksible, støtter mye maskinvare og i utgangspunktet krever lite ressurser. Dette er årsaken til at linuxbaserte operativsystemer er populært i dedikerte maskiner som ventilasjonsstyringssystemer, låsstyringssystemer, routere og annet. Det er også i utgangspunktet gratis (det fins betalversjoner). Ulempene er at det ikke støtter en del populær programvare, og at mange versjoner er vanskelig å bruke.

Hvordan velge operativsystem?

Valg av operativsystem henger sammen med valg av maskinvare. Er maskinvaren gitt eller skal det kjøpes ny? Hva slags funksjonalitet er man ute etter? Hvem er det som skal bruke operativsystemet? Hvilket miljø skal operativsystemet inn i? Er det spesifikk programvare som skal benyttes av brukeren? La oss se på et par eksempelsaker:

1) Man skal installere programvare på en router, eller sette opp en eldre datamaskin som en router. Valget vil være rimelig enkelt, man havner på Linux- eller BSD.

2) En grafisk designer som bruker Photoshop i sitt arbeid trenger en ny datamaskin. Valget vil stå mellom Windows og OSX, da disse operativsystemene er de eneste som støtter Photoshop på en skikkelig måte. Brukerens personlige mening og budsjett vil være avgjørende for valget. OSX vil i tilfellet være mest stabilt, men dyrest på grunn av relativt dyr maskinvare fra Apple. Windows vil være litt rimeligere i innkjøp og kjøperen vil stå friere i valg av maskinvare, men neppe like stabilt i bruk.

3) En liten bedrift har behov for at brukerne skal å kunne surfe på internett og å drive med enkel tekstbehandling. Firmaet er i en oppstartsfase og ønsker å bruke minst mulig penger på IKT. Antakeligvis vil det være tilstrekkelig for denne bedriften å ha en nettleser og å bruke Google Docs. I så fall vil en enkel linuxvariant og billig maskinvare passe. Det kan være lurt å satse på maskinvare som har vært på markedet en stund, da dette vil gi høyest mulig sannsynlighet for at maskinvaren er støttet.

4) Man trenger en web-tjener. En kjent linuxvariant med Apache, MySQL og PHP vil være et naturlig alternativ.

5) Man skal kjøpe en til datamaskin inn til en fylkeskommune som bruker et Windows-domene. En Windows-variant som støtter domene er et naturlig valg.

Våler kommune har pr i dag 3 barneskoler med henholdsvis 45, 66 og 137 elever. Dette er tre små skoler. Det er tre bittesmå skoler. Om vi slår de sammen til en skole er det fortsatt en liten skole. Ikke bare er det tre bittesmå skoler som kan bli en liten om de slås sammen, med det er attpåtil tre bittesmå skoler så nærme hverandre at det nesten er gangavstand mellom. De er i hvert fall så nærme at om en elev bor midt mellom alle tre så har han neppe rett på skoleskyss til noen av dem. Tror jeg da. Akkurat det får jeg ikke sjekket, fordi skolene er så små at de ikke er merket av på google maps engang.

Hvorvidt det er bra eller dårlig å ha tre bittesmå skoler eller en liten kan diskuteres. Om man forsøker å støtte seg til forskning så vil man finne omtrent det man ønsker. Det finnes noen bastante forskere som mener at bittesmå skoler gjør elevene vesentlig dårligere til det meste, og det finnes noen bastante forskere som mener at bittesmå skoler gjør elevene litt bedre til det meste. Ingen norske studier er fullgode på området. De studiene som er utført er ikke randomiserte og ikke tilstrekkelig korrigerte for andre faktorer. Internasjonale metastudier viser at det omtrent ikke spiller noen rolle. Men bare for å ta det med internasjonale studier; de er virkelig ikke tilpasset norske forhold. Internasjonalt sett er alle barneskoler med færre enn 300 elever regnet som små skoler.

Det vi bør være mest opptatt av er hvilke pedagogiske muligheter tre bittesmå skoler gir i forhold til en liten skole. Det finnes svært gode argumenter for at enkelte læringsøkter bør være heterogene, altså at elevene har blandet kunnskapsnivå i utgangspunktet. Det er påvist at det er nyttig både for den sterke og den svake eleven at de jobber sammen i enkelte tilfeller. Det finnes like gode argumenter for at enkelte læringsøkter bør være homogene, altså at elevene som deltar i økten har mest mulig likt kunnskapsnivå i utgangspunktet. Det er ingen grunn til at de som har full kontroll på tema ser og hører på en grundig tavleundervisning med konkretisering og eksemplifisering – de hadde hatt mer utbytte av mengdetrening. I en bitteliten skole er det i større grad gitt at læringsøkten må være heterogen. For eksempel kjøres nå 1-3 trinn sammen på en av skolene. Det er nyttig i noen av læringsøktene, men ikke i alle. For å forklare dette med et konkret eksempel: I noen timer er det lurt om elever med forskjellig forståelse av brøk jobber sammen, mens i andre timer er det lurt om de som ikke har forstått brøk får en tydelig gjennomgang og de som har forstått brøk får jobbe med mengdetrening. Å slå sammen skolene til en vil ikke ta bort muligheten for å ha heterogene grupper, mens å ikke slå sammen skolene tar i stor grad bort muligheten for å ha homogene grupper.

En skole med flere elever og flere lærere gir rett og slett flere muligheter enn tre bittesmå skoler med få lærere.

Det har blitt skrevet at økonomi ikke skal være en vesentlig del av denne høringsrunden. Det kan man kanskje skrive og til nød kanskje mene, men det er urealistisk at det ikke dukker opp som et tema. Det er unektelig litt dyrt å ha tre skolebygninger og tre administrasjonsenheter når man kunne hatt en. Drømmesituasjonen for oss foreldre hadde vært om pengeforbruket per elev ble holdt på samme nivå mens kostnader som ikke kommer eleven direkte til gode gikk ned. Vi bør nok innse at en sammenslåing av skolene i løpet av relativt kort tid vil bli et incentiv til å kutte kostnadene. Det er ikke akkurat sånn at pengesekken til kommunen bugner over om dagen, og det ser ikke ut til at den sekken går lysere tider i møte i overskuelig fremtid. Økonomisk sett vil det ta litt tid før en ser effekten av en eventuell sammenslåing, men man trenger ikke være hverken økonom eller matematiker for å se at den vil komme på sikt. Det vi som foreldre da kan håpe på er at de fleste av lærerkreftene beholdes, og at innsparingen skjer rent administrativt og bygningsmessig. I starten, kanskje til og med kostnadene ikke trenger å gå ned, men at kommunen kan ruste opp skolen til den holder minst alle lovpålagte krav, herunder undervisning i digitale ferdigheter, krav om gratisskole og innsetting av kvalifiserte vikarer når det trengs.

Det utvilsomt både pedagogisk og økonomisk gunstig å slå sammen skolen til en. Dessverre er det ingen av skolene som per i dag kan ta i mot alle elevene, og en eventuell ombygging av en skole vil ta noe tid. Det som bør iverksettes er sammenslåing av tre skoler til to så snart det lar seg gjøre, og deretter sammenslåing av de to til en så snart det lar seg gjøre. Førstnevnte bør være mulig fra neste skoleår, og sistnevnte etter et par år.

For å illustrere hvor absurd dagens skolestruktur er, la oss gjøre et lite tankeeksperiment. La oss tenke at vi hadde bare en skole, og plutselig ble det foreslått å flytte ut noen få elever og og noen få ansatte til to forskjellige ledige bygg noen få kilometer unna. Det hadde neppe vært særlig populært. For det er vel ingen som ønsker å dele skolene våre i enda flere små?

Det oppdateres enda statuser på Facebook hvor det står at dine private meldinger er lagt ut på tidslinjen. Her har jeg støttet Øyvind Solstad i at dette neppe er tilfelle, og at om det er, så bør en eller annen av de titusener som mener at dette er tilfelle svært gjerne publisere 1) en anonymisert/sladdet versjon av meldingen som ligger på tidslinjen og 2) den korresponderende facebooknotifikasjonen som vedkommende antakeligvis fikk på epost på den tiden, (det snakkes om 2007-2011) hvor det står at “xxx has sent you a message”. Helt nøyaktig hvordan man kan fremsette bevis for at dette er tilfelle får du lese på Solstads blogg.

Helt uavhengig av hva man mener, selv om jeg mener at dette er ikke noe særlig å mene noe om så er det klart at om du tenker at du kanskje kan ha sendt eller mottatt snuskete eller andre meldinger av svært privat art tidligere, så kan det faktisk ha noe for seg å sjekke om det ligger ute. For det kan jo hende at det ligger ting på tidslinjen din som ikke burde ligge der. Ja, og om du har hatt innfatning med svært private meldinger i (internett)gamledager og er 100 % sikker på at du kun har hatt innfatning med disse meldingene i Facebook sitt grensesnitt for private meldinger så holder ikke det. Jeg har sett folk i denne debatten som har vært opp til ti tusen prosent sikker på at meldinger har vært sendt som private meldinger!

Det er forresten mange som også mener at dette ikke var en særlig heldig endring for Facebook å gjøre. Det kan støttes. Særlig siden Facebook sitt brukergrensesnitt (og brukere) var litt umodne på den tiden. For eksempel gikk det jo ikke an å kommentere et innlegg, man brukte rett og slett vegg-til-vegg. Til alt.

I og med at flere av oss som er kanskje litt mer enn gjennomsnittet opptatt av tekniske ting, herunder Facebook, har vært bittelitt påståelige i at denne etterhvert mye omtalte såkalte feilen til Facebook neppe er tilfelle, så har det endt med at noen har blitt kalt bedrevitere på kanten av frekke. Om det var myntet på meg, eller Solstad, eller noen helt andre med samme syn på saken – det vet jeg ikke. Men jeg tenkte at siden det først var sånn at man kanskje kunne bli oppfattet som en frekk bedreviter, så kan man kanskje like gjerne VÆRE en frekk bedreviter. Så sånn går dette nå. Om du er i faresonen for å få hjerteinfarkt av frekke bedreviterkommentarer, så gå tilbake der du kom fra omtrent nå for jeg er i ferd med å gå over i frekk bedreviter-modus.

Nei, Facebook har helt definitivt ikke publisert dine private meldinger. Mener du det tar du rett og slett feil. Om det hadde vært tilfelle hadde 1) det vært oppdaget til nå og 2) en eller annen av de titusener som påstår det kunne bevise det i henhold til Solstads blogg.

Mener du fortsatt at du og dine venners meldinger fra private meldinger har blitt publisert fordi du ser at det ligger meldinger ute der som ikke burde ligge der, så gosh, du og dine venner visste virkelig ikke hva dere drev med på den tiden.

Og til sist så må jeg bare få komme med den ultimate frekke bedreviter-kommentaren. Hva var det vi sa? Husker du ikke? Du som husker så godt at du fikk meldingen privat? Jo, vi sa, TO ting. Det ene var at “en gang på nett, alltid på nett”. Dette sa vi fra slutten av nittitallet og oppover. Og det andre vi sa at du ikke måtte legge ut private ting på veggen til folk. Og dette skjønte du på først nå om du i det hele tatt skjønte det? Eller skylder du fortsatt på Facebook? Skjerpings.

Jeg prøver å like Fronter. Nja, det var kanskje å ta i litt. Jeg prøver å bruke Fronter uten å bli så irritert at jeg ødelegger datamaskinen min. Barneskolen bruker det, og som (på papiret) engasjert pappa må jeg nesten følge med på fronter. Jeg må i det minste stikke innom der en gang i uka eller måneden synes jeg. Eller minst akkurat idet jeg er på vei til foreldremøtet.

“Dagens”. Det er den greia som er et slags startbilde. Om det er skolen selv eller fronter som har bestemt hvordan den skal se ut som standard vet jeg ikke, men den er ubrukelig. Det kreves, etter innlogging, 3 klikk for å komme inn på et rom. Det hadde vært greit om jeg hadde for eksempel tusen rom å tenke på, men jeg har 3. Ett klikk burde holde i massevis. Nå kan heldigvis dette tilpasses.

“Tilpass dagens”. Det er der hvor jeg heldigvis kan endre utseendet på “Dagens”. Nå har jeg kålet så lenge rundt inni dette verktøyet at jeg ikke aner hvordan det egentlig så ut. Ikke finnes det noe “tilbakestill”-knapp heller. Og ingen predefinerte visninger. Har du først begynt å redigere inni her så må du regne med å tilpasse resten av dagen etter “Tilpass dagens”.

Nå kan det hende at utvikleren av Fronter påstår at det er noen predefinerte visninger der. Fordi det er jo noen firkanter hvor det står 1 eller 1 og 2 ved siden av hverandre eller 1 over og 2 og 3 ved siden av hverandre under eller 1 over og 2 og 3 under ved siden av hverandre eller 1 over og 2 og 3 ved siden av hverandre i midten og 4 nederst.

Disse tallene i firkantene, det er ikke verktøy som er koblet til disse tallene. Det er “områder”. For verktøyene nemlig, de er deretter igjen tilknyttet hvert område i en liste nedenfor. Og der er kun de verktøyene som var der som standard som er satt av noen og som jeg ikke lengre har kontroll på fordi det ikke går an å tilbakestille og fordi jeg har kålet rundt her så lenge at jeg har pådratt meg fnatt!

End of fnatt, så jeg går løs på saken igjen.

Etter at man har prøvd litt forskjellig firkantplassering så må man begynne å velge hva man skal fylle firkantene med altså. Det er litt viktig. Det er egentlig derfor jeg gikk inn til “Tilpass dagens” i utgangspunktet. Jeg ville ha synlig alle rom jeg har tilgang til og de siste dokumentene fra disse rommene på fremsiden. Naturligvis. Det burde være en selvfølge. Og standard.

For hvert område kan jeg gå inn på et sted hvor det står “Nytt verktøy”. Det er ikke sånn at det er en funksjon for å lage nye verktøy som man kanskje skulle tro ut fra navnet, men en funksjon for å legge til et element. Således hadde knappen hatt godt av å hete “Legg til”, men det får så være.

Og inni der er det listet masse elementer som jeg vil ha. Og jeg kan ha mange! Jeg kan ha alle inni hvert eneste av de 1,2,3 eller 4 firkantene som jeg valgte hvor skulle stå tidligere. Bare et par små ting som jeg sikkert burde tenkt på.

For det første, så velger man kun for det ene tall-firkanten man har gått på “Nytt verktøy” på. Og man kan ikke flytte disse tinga. Hverken innad i tallfirkanten eller mellom firkanter. Vil man ha ting i en bestemt rekkefølge må man gå inn her for korrekt firkant (selvfølgelig) og legge til ett og ett og lagre mellom hver gang slik at ikke fronter tar det i den rekkefølgen de har listet det inni dette verktøyet. Og skal du ha det i en annen firkant, da må du bare slette det og så gå på den andre området som representerer firkanten for å legge det til på nytt der i stedet.

Dette kan virke litt tungvindt.

Men nå er jeg i mål!

Jeg har fått valgt “Tilgang til rom” som etter beskrivelsen skal “Viser alle rommene du har tilgang til.”, jeg har fått valgt Arkiv som “Viser siste elementer som er lagt inn i Arkivet fra rommene du er medlem av”. “Dokumenter” som “Viser de siste dokumentene fra rommene du er medlem av”.

Problemet er bare det, at “Tilgang til rom” viser bare ett av de rommene jeg har tilgang til. Jeg kunne fått til å legge til et felt som viser mine favorittrom dog. Bare at jeg da måtte gå på et helt annet sted og huke av for hvilke av de rommene jeg har tilgang til som er mine favorittrom. Og det er jo alle.

Og “Arkiv” og “Dokumenter” viser ingenting.

Ahaha, dumme meg. Jeg må jo selvfølgelig, etter at jeg har lagt til disse tingene klikke meg inn på de i listen over firkanter nedenfor firkantene for å stille inn hvor mange elementer de skal vise. Og selv om det står 5 elementer der, så betyr det 0. Og om jeg endrer det til 10 elementer, så betyr det to. Og 99 betyr også to. Eller ikke alltid da, for nå ser det ut til at alt betyr null igjen.

*finner en spade og slår i hjel fronter med*

Elever ved Drammen videregående skole har over tid satt i system en mekanisme for å krenke elever og utestenge de som ikke lar seg bli krenket nok. Til dette sier Rektor Ellen Kathrine Winstrup at

hun ikke får stoppet opptaksprøvene til foreningen fordi dette foregår utenfor skoletid og har ikke noe med skolen å gjøre. Men hun har ikke noe til overs for opptakskravene som hun mener ødelegger skolens rykte.

sitat:db.no

Heldigvis uttaler hun seg noe sterkere mot opptaksprøvene i dt.no, men likevel mener jeg det ikke er sterkt nok.

Jeg vet ikke hvor tydelig rektor har vært innenfor skolens vegger, men her er hvor tydelig jeg mener hun burde være:

Tiden hvor elever hos oss lager egne klubber som systematisk utelukker andre elever og utøver fysisk og psykisk press, samt grove krenkelser ovenfor de som ønsker å bli inkludert burde vært forbi for lengst. Her ved skolen vår har vi fra nå av ett eneste søster- og brorskap. Det inkluderer alle elevene våre.

Disse klubbene har så sterk skoletilhørlighet i og med at disse kun gjelder for våre elever, at jeg oppfatter det som at dette er direkte relatert til skolegang. Det gir skolen anledning til å reagere etter ordensreglementet. Enhver krenkelse og utestenging av elever vil oppfattes som mobbing og reageres på som det.

De som skulle måtte ønske å beholde dagens gammeldagse system for søster- og brorskapet bes undersøke om barnevernet har en egen avdeling som ser på slike saker, for her hos oss er dette ikke oppe til diskusjon.

*Det kan kanskje diskuteres hvorvidt dette er skolens ansvar og om skolens regler vil gjelde, ref NOU:18 “Utgangspunktet må her være at skolen bare kan gi regler med virkning utenfor skolen så langt det kan begrunnes direkte i skolegangen.”, men så lenge dette er noe som kun gjelder elever ved denne ene skolen kan i det minste skolen tydeliggjøre sitt budskap svært sterkt.

I dag dukket det opp en sak i VG og deretter gjengitt over de fleste store nyhetsredakssjoner.

Vi bruker mindre penger på kreftlegemidler enn gjennomsnittet i Vest-Europa! Umiddelbart er min reaksjon “Jøss”. Deretter “hæ?”. Så begynner jeg å lese saken.

Bare det å lese saken er i seg selv en passe vrien øvelse. Det er faktisk sånn at jeg kan ha misforstått alt. Jeg sitter ihvertfall igjen med flere spørsmål enn klarhet. Jeg leser videre.

Norge bruker mindre penger på kreftlegemidler enn andre sammenlignbare land.

OK, det kan jeg henge med på. Vi er et ganske mye mindre land enn andre også.

Både Sverige, Danmark, Finland og EU-landene England, Tyskland, Spania, Italia og Frankrike, bruker mer av det totale helsebudsjettet på kreftlegemidler enn Norge.

Ja, greit det. Vi har et ganske mye større totalt helsebudsjett per innbygger også, så dette er ikke unaturlig eller feil.

Også når dette regnes i forbruk per innbygger, ligger Norge under snittet i Vest-Europa.

Oj? Virkelig? Da høres det hele langt mer alvorlig ut. Hva slags konsekvenser for dette? La oss se litt videre på saken.

I 2002 lå Norge på 90 prosent i forhold til snittforbruket av kreftlegemidler i Vest-Europa. I dag er vi under 70 prosent.

Dette oppfattet jeg først som at dette var den totale andelen av helsebudsjettet som var målt, men det er litt vrient å si hva journalisten egentlig mener. Kanskje dette er pr innbygger? Hvem vet. OM det er av det totale helsebudsjettet da, så kan umulig regnestykket stemme.  Så da må det vel være pr innbygger da? Hvor mange penger pr innbygger mindre bruker Norge i forhold til de andre landene? Hvordan er disse dataene hentet inn? Er alle legemidlene registrert? Hvor er disse legemidlene produsert, og til hvilken pris ble de kjøpt inn?

Nuvel, jeg har rundt toogførti spørsmål til. Jeg håper journalisten dukker opp et sted og klargjør. Imens kan vi se på litt annen morsom helsefakta fra Norge:

• Norge bruker 50 % mer pr innbygger enn gjennomsnittet i vesteuropa på helse.
• Av landene VG ramser opp som naturlig å sammenligne oss med bruker vi mest pr innbygger av alle. Vi bruker 25 % mer på helse enn nummer to på listen.
• Norge har best overlevelsesrate for kreft i hele verden.

* Kilder: OECD, eurostat, gapminder
Skal du først få kreft, få det i Norge. Og er du journalist, skriv forståelig. Og ha litt sånn fakta her og der sånn at vi lesere ikke går rundt og tror at det er fælt å bo her.

Hver gang jeg får en epost hvor frasen “Sendt fra min iPhone” dukker opp nederst tenker jeg “Oj, så interessant”. Jeg tar frem en notatblokk og skriver opp at akkurat denne personen sendte akkurat denne eposten fra en sådan enhet. Det er jo svært nyttig for meg å vite hvilken enhet det ble skrevet på. Neida.

Jeg hører egentlig for meg en evneveik trønder med talefeil som svarer telefonen med “Æ SVAAARE DÆ PÅ MIN NOOOKIAAAA” hver eneste jævla gang han tar telefonen. Jeg hører for meg en dement solung som sier “Denna ha je kjøft på Kiwi” hver gang han tar frem en smakløs Synnøve Finden lett gulost fra kjølskapet. *Jeg har ingenting i mot hverken trøndere eller sulunger altså. Ikke evneveike eller demente heller forresten.

Men hva i all verden er det som får normalt oppegående folk til å ville fremstå som bygdetullingen som hver eneste dag han kommer inn på butikken sier til betjeningen at han kjørte dit i sin Volvo?  I enhver annen situasjon hvor man påpeker slike komplett irrelevante ting hver eneste gang vil man bli innlagt. Eller i det minste såpass uglesett at folk holder ekstra hardt i barna sine når de går forbi huset.

Jeg ser for meg hva slags alvorlig tilfelle av fnatt jeg skulle få om alle utskrifter var merket med “Skrevet ut på en Ricoh”.

Jeg skylder egentlig ikke på de forbrukerne som ikke har lært seg å skifte signatur selv. Jeg skylder på den gigantidioten av en utvikler som tenkte at “Ja! Vi tar og setter inn en standard signatur med fullstendig meningsløst innhold som ingen har bruk for!”. Tosk!

Blogget fra min HP.

Det var på en imaginær eller kanskje en reell barneskole et sted i landet det var første skoledag unnagjort i femte trinn. Barna opplevde noe svært så spennende de måtte fortelle om hjemme, hvis de turte da. Kontaktlæreren hadde skrevet stygge ord på tavla, blant annet ordene “hore” og “kuksleiker”. Det er nok det som huskes best fra første skoledag i 5. trinn.

Dette foregikk på den måten at læreren hadde bedt ungene si hvilke stygge ord de kunne, slik at læreren kunne skrive de på tavla, i en tegnet sekk. Da kunne sekken bli “kastet på havet” til slutt.

I utgangspunktet så er idemyldring på tavla en god pedagogisk metode, hvor elevene kan lære av hverandre. Det gjorde de nok i dette tilfellet også. Mange barn lærte noen nye ord den dagen.

Selv om det i utgangspunktet er bra med et økt ordforråd, så er jeg litt usikker på behovet for at elevene skal utveksle ord som “kuksleiker” med hverandre i klasserommet. Jeg undrer meg også over nødvendigheten av å skrive slike ord på tavlen i et klasserom fylt av 9 og 10-åringer. Jeg kan ikke se at “kuksleiker” hører hjemme i et klasserom, på noe som helst trinn.

Nå kan det hende at det egentlig ikke var lærerens mening at elevene skulle lære stygge ord av hverandre. Den virtuelle kastingen av sekken med stygge ord på havet kan tyde på at dette var et forsøk på å få elevene til å ikke bruke disse ordene. I så måte undrer jeg meg på hvorvidt det foreligger en pedagogisk vurdering på om metoden med å få elevene til å si stygge ord høyt, samt at læreren skriver de stygge ordene på tavlen fungerer. Jeg lurer på om det også kan tenkes at det kan føre til økt bruk av de ordene som var ekstra spennende. Sånn generelt, hva tenker du på om jeg sier at du ikke skal tenke på en elefant?

Jeg er egentlig usikker på hvorvidt det er nødvendig å spesifisere hvilke stygge ord man ikke kan si overhodet. Det er vel neppe slik at et barn på 5. trinn faktisk tror at de har lov til å bruke ordet kuksleiker. Eller hore. Jeg tror kanskje alle barn på 5. trinn, ja sågar barn og ungdom gjennom hele grunnskolen og videregående med, vet helt utmerket godt at de ikke har lov til å bruke slike ord.

Det kan rett og slett hende at det hadde holdt å si at det ikke var lov til å bruke stygge ord, og følge det opp med konsekvenser om ordene ble uttalt senere i løpet av skoleåret. Mulig hadde det også vært god rollemodelltenkning å unnlate å si eller skrive slike ord.

Når alt som er sagt så langt er sagt, så er ikke episoden i seg selv så alvorlig, Men den sier kanskje en hel del om den manglende pedagogiske vurderingen bak.

Jeg er lat. Nevnt det før, jeg veit. Jeg er fortsatt lat.

Om litt over en uke skal jeg dele ut rundt hundre datamaskiner. Jeg må holde orden på hvilken elev som har hvilken datamaskin, sånn at det ikke blir bare rot. Informasjonen om hvilken datamaskin som tilhører hvilken elev skal jeg lagre i en sentral database.

Har jeg tenkt å taste inn noe særlig manuelt her? Neppe.

Først og fremst fletter jeg elevenes navn og personnummer, skolenavn og annen informasjon direkte til utskrift av kontrakter. Jeg bare gjør en bitteliten vri på flettedokumentet. I tillegg til “det vanlige”, så fletter jeg inn en strekkode som representerer personnummeret til hver elev.

Strekkode får jeg ved å bruke den gratis skrifttypen Code 39 truetype barcode font. Sånn. Det er lett. Merk at hvis du bruker Microsoft Word, så kan Word ha det gøy med å autoformatere inn mellomrom og andre artige ting du ikke vil ha i samme font. Det kan du løse ved å vise skjulte tegn og formatere det som _ikke_ skal være strekkode i en annen font igjen.

Sådah, det var den enkleste biten. Når elevene da kommer tilbake med den ferdig underskrevne kontrakten med strekkode på, så gir jeg dem en datamaskin. Denne har også en strekkode under, og jeg vil da bare skanne strekkoden på kontrakten og på datamaskinen, og så er jeg ferdig med registreringen.

Det er tusen måter å gjøre dette på, her er min måte. Jeg bruker SL4A og Python interpreter for Android på telefonen og legger inn følgende python-skript:

import android
droid = android.Android()
(id, result, error) = droid.scanBarcode()
fnr = str(result['extras']['SCAN_RESULT']
(id, result, error) = droid.scanBarcode()
snr = str(result['extras']['SCAN_RESULT']
url = ‘http://10.10.10.10/cgi-bin/get.cgi&snr=’ + snr + ‘&fnr=’ + fnr
droid.startActivity(‘android.intent.action.VIEW’, url)

På datamaskinen som har ip 10.10.10.10 har jeg på forhånd klargjort et cgi-skript som ser slik ut:

#!/usr/bin/perl
sub populateQueryFields {
%queryString = ();
my $tmpStr = $ENV{ “QUERY_STRING” };
@parts = split( /\&/, $tmpStr );
foreach $part (@parts) {
( $name, $value ) = split( /\=/, $part );
$queryString{ “$name” } = $value;
}
}
&populateQueryFields;
$fnr = $queryString{ “fnr” };
$snr = $queryString{ “snr” };

print “Content type: text/html\n\n”;
print “$fnr,$snr\n”;
open (UTFIL, ‘>>/home/torarne/utfil.csv’);
print UTFIL “$fnr,$snr\n”;
close (UTFIL);
exec(“barcode -b $snr -c -e 39 | lpr -P QL-500 -o media=Custom.90x29mm”);

Tadah. Da er databasefila lagret i utfil.csv (og den kan pelles inn i eksisterende database med navn og sånt), og to etikketter kommer automatisk ut på etikettskriveren. Disse klistrer jeg på hver kopi av kontrakten.

Selv om det er nokså tidkrevende er det litt gøy å lete etter fine smykkedeler inni datamaskiner. Foreløpig har jeg konsentrert meg om prosessorer, og helt spesifikt sett etter andre typer enn den første varianten som ble laget i 3 eksemplarer.

Dette er rimelig unike smykker som vil skape entusiasme hos både nerder og andre.

Dette er en AMD Turion (Socket S1):

Jeg fant også to Socket 478-B, med litt forskjellige varianter av komponentplassering:

Jeg har også fått spørsmål om hvordan baksiden ser ut. Det varierer også, men som regel varianter av dette:

Forhøyninger på komponentene på baksiden er lavere enn hva festet bygger ut.

Ta kontakt om du vil ha, jeg lager på bestilling! På epost helst. torarne@hitthebutton.org

Her er et unikt smykke jeg har laget av datamaskindeler. Anhenget er en datamaskinprosessor av typen Socket 478. Pinnene som stikker opp er ekte gull. Bildet er forstørret, reell størrelse på anhenget er 35 x 35 mm.

Halsreimen består av en main-WiFi-antenne (sort) og en aux-WiFi-antenne (hvit) fra en bærbar datamaskin.

Si fra om du vil ha et sånt.

Jon Hustad, journalist i Dag og Tid har i dag tatt ansvar og lært oss i offentlig sektor generelt, og Unio spesielt, litt om økonomi. Det er et svært hyggelig initiativ, for dette er en sak som er vanskelig for mange.

I et langt innlegg forklarer han grundig hvorfor ansatte i offentlig sektor fortjener mindre lønnsvekst enn ansatte i industrien. Jeg anbefaler å lese innlegget, men altså, kort oppsummert, så er årsaken at ansatte i offentlig sektor er ineffektive.

Vi får til og med servert eksempler på hvor ineffektive vi er. For eksempel lærere, barnehageansatte og spesielt ansatte innen helse.

Det er for å seia det på industrispråket ein rå nedgang i produktivitet på svært kort tid.

Det er jo som Hustad påpeker, at innen industrien så har produktiviteten økt, mens antallet ansatte har gått ned. Innen barnehage og i helsesektoren, så er det motsatt.

Det er på tide at ansatte i barnehager tar seg sammen og lærer litt fra industrien.

Ta for eksempel hvordan man bøyde en stålplate i 1946 og hvordan man gjør det i dag. På samme måte? Neppe.

Jeg ser for meg at man kan utvikle for eksempel en bleieskiftebot. Bot som i robot altså. Barna legges på et rullebånd hver 2. time, sendes inn i en automat som klipper opp de brukte bleiene, spyler, og setter på en ny. Lignende med en matebot, legge i senga-bot og så videre. For ærlig talt, hvis barnehageansatte skulle holdt oppe produktivitetseffektiviseringen på industriens nivå, så burde det holde med en ansatt pr 200-300 barn, og ikke en ansatt pr 3,9 barn som det er i dag. Nå kan enkelte forsøke seg på argumenter som at barn i barnehage er yngre i dag enn i gamledager, men ærlig talt, det er da ikke som om at det som lages i industrien ikke har blitt mer komplisert også.

Innen helse, så har nok tjenestene blitt en del bedre enn før, samtidig som pasientene har blitt flere og eldre og med mer komplekse lidelser. Man bør ikke stoppe en effektivisering av den grunn. På sykehjem for eksempel. En liggesårbot bør være enkel å utvikle. Det er jo bare snakk om å rotere de eldre med jevne mellomrom. Jeg ser for meg dette som et stort rør, kledd med madrass innvendig som gamlingen ligger inni. Så roterer dette rundt i en passe sakte hastighet, slik at gamlingen inni roterer mot. Prototypen kan du se for deg hvis du tar en dassrullkjerne og legger en fyrstikk inni, og snurrer sakte rundt. Dusjebot, matebot og luftebot er også aktuelt på sykehjem. Luftebot trenger strengt talt ikke være mer enn en vifte som blåser kraftig innimellom.

Har DU noen tips til hvordan vi kan effektivisere barnehager og helseomsorgen ala industri? Del gjerne med meg i kommentarfeltet.

I dag ble det avslørt spøkelser. Endelig! Jeg skal innrømme at jeg lenge har hatt lyst til å møte et spøkelse. Eller i det minste se eller høre bevis for spøkelser. Så kult det hadde vært. Jeg følger stadig med på TV-programmer som Åndenes makt for å se om de har fått noen på film, men nei. Noen kule filmeffekter har de hatt med, men det er alltid tydelig at det er rekonstruksjon.

I dag ble det endelig lagt ut et lydopptak av et spøkelse. Endelig! Spøkelset sier “hører du meg?”. Lydopptaket ble spilt inn av Norwegian Ghost Hunters og til og med lagt ut av selveste NRK.

Jippi! Første gang jeg hørte lydopptaket kunne jeg høre det. Jeg satt intenst og lyttet etter noen som sa “hører du meg?”, og ja, jeg hørte det! Fortsatt noenlunde imponert, og litt undrende kuttet jeg lyden ned i Audacity, ja det kan forresten du også gjøre for Audacity er gratis. Jeg satte lyden på loop, jeg satte hastigheten ned, jeg fjernet støy og hørte igjen og igjen. Men jeg hørte ikke “hører du meg?” lengre.

Jeg er riktignok ingen logoped, men dette spøkelset har rett og slett ingen h’er eller r’er eller m’er eller g’er i spørsmålet sitt. Sier det kanskje “lue?”. Ikke for det altså, hverken l eller u eller e er særlig tydelig heller, så jeg ser ikke bort fra at det er en knirkelyd. Det kan jo kanskje høres litt ut som noe slitt gummi som gnikker frem og tilbake. Omtrent som en rask vindusvisker.

Egentlig, jo mer jeg hører på lydopptaket, det eneste som står igjen av både “hører du meg?” og “lue?” er tonefallet. Ingen lydering av bokstaver overhodet er med.

Pokker.

Det er så mye jeg ikke vet. Jeg er helt grønn på så mange felter, og miljøvern er ett av de. Jeg aner for eksempel ikke, sånn helt nøyaktig, hvor mye mindre klimautslipp det blir av at en spesialbygget lastebil kommer kjørende hjem til meg annenhver uke og tar med seg avfallet til et annet sted, hvor de pakker det om og sender det videre til et tredje sted for at det skal bli brent der, istedet for at jeg brenner det bak garasjen selv. Jeg tar for gitt at noen har regnet på det, og finner det hele klimalurt.

Ikke kan jeg noe særlig om helse heller. Jeg aner ikke hvor mange kilo med ren palmeolje som skal til for at jeg får akutt tette blodårer. Derimot tar jeg for gitt at hvis jeg spiser noenlunde variert kost og kanskje til og med en gulrot i ny og ne, så blir jeg nok minst over 50. Jeg har en sånn omtrentlig holdning til det der, at så lenge jeg ikke lever utelukkende på mariekjeks og ostepop, så er det nok andre ting i livet mitt som er farligere enn palmeoljen.

Men så leser jeg jo på nyheter, rett som det er, at palmeolje er skikkelig skummelt for miljøet også. Det er både helsefarlig og miljøfarlig står det. Og de som lager ostepop og mariekjeks har massevis av det i maten vår og at hvis vi spiser det så blir vi hjertesyke og vi ødelegger jorda vår i samme slengen!

Det er kjipt da. Som nevnt, så tar jeg den helserisikoen ganske rolig. Det er rett og slett ikke palmeoljen som bekymrer meg om jeg spiser på et gatekjøkken. Men jeg har slett ikke lyst til å gå rundt å være en miljøkjeltring. Så da bør jeg kanskje stole på at de som skrev nyheten om at mariekjeks ødelegger jorda vår faktisk _vet_ at dette er sant?

Eller vet de ikke helt sikkert hva de driver med? De har jo fått opplysningene fra et sted. Det er fra forskjellige miljøvernorganisasjoner, som sier at det _er_ sant. Og da så.

Så da tenker jeg at jeg ikke vil ha mariekjeks. Jeg vil heller ha en annen kjeks som ikke ødelegger jorda. Og tenk da, om alle forbrukere i hele verden bare spiste mat som ikke inneholdt palmeolje. DA ville jorda være reddet da.

For det er vel sånn, at om alle sluttet å bruke palmeolje, så ville de som nå i dag dyrker palmeolje-frukt eller hva pokker det heter, slutte å rasere regnskog og heller drive med andre ting? Som pusse sko eller selge brukte frimerker eller noe? Eller finnes det en bitteliten mulighet for at de vil gå over til å dyrke raps eller soya?

* Palmeolje er ikke problemet. Rasering av regnskogen er.
* Andre oljer, som for eksempel soya- eller raps-, vil kreve 10 ganger så mye landbruksareal.

Her om dagen kom jeg over følgende oppgave i en matematikkbok:

I et lotteri er sannsynligheten for å vinne 1/10. Vi kjøper to lodd.

Finn sannsynligheten for å vinne på nøyaktig ett av loddene.

Hvor mange lodd er det med i lotteriet? Er det 20 lodd og 2 vinnerlodd? 10 lodd og 1 vinnerlodd? 100 000 lodd og 10 000 vinnerlodd? Er det sånn at for hver gang noen kjøper ett lodd, så utstedes det ti lodd hvorav ett er vinnerlodd og de ni som kjøperen ikke kjøper blir kastet? Og ikke minst, er dette lotteriet egentlig godkjent av lotteritilsynet?

Jeg tror forfatterne av boken egentlig mener å gi en oppgave med tilbakelegging, men slik fungerer ikke et lotteri. Videre her nå skal jeg forklare forskjellen på et lotteri og et terningkast for å illustrere hvorfor oppgaven er ubrukelig hvis man skulle komme i skade for å tenke for mye.

Terninger fins i andre varianter enn de standard 6-kantede. Det fins for eksempel terninger med 10 sider. Sånne terninger kan være svært så kule. De kan for eksempel være nummerert med sifrene 0 til 9 i stedet for 1 til 10. Hvorfor det er kult? Jo, for da har vi liksom hele ti-tallsystemet på terninger. Juhu! (NB: Ta dette som et tips til ting skolen din bør kjøpe av konkretiseringsmidler i matematikk).

La oss så si at vi kaster en sånn terning, og vil gjerne ha tallet 3. Hva er sannsynligheten for å få 3? Joda, nokså greit. Du vet det. det er 1/10. Men la oss bare liste opp universalregelen for all sannsynlighet med en eneste gang:

Hvor mange sider er det som har tallet 3 på seg på denne terningen? 1. Hvor mange mulige sider kan den lande på? 10.

Vi avanserer glatt til TO terninger. Og du skal få 3 på den første og 3 på den andre. Hvor mange gunstige har vi? Vi MÅ ha 3 på begge, og eneste gunstige er 33. Hvor mange mulige har vi? Den tungvinte måten er å telle. De to terningene kan bli 00, 01, 02, 03, 04, 05, 06, 07, 08, 09, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, åkei nå gidder jeg ikke telle lengre, og helt opp til 99. Det blir til sammen 100 muligheter. Utregningen er 10*10 muligheter. Og sannsynligheten kan vi skrive som (1/10)*(1/10). Bedre skrevet som to brøker:

Sannsynligheten for å få 3 og 3 på to terninger med ti sider er 1/100. Og sannsynligheten for å få 3 på første kast og 3 på andre kast på en terning blir det samme.

Før vi går videre vil jeg vise frem et smart verktøy. Det kalles valgtre, eller sannsynlighetstre. Om det er bare to ting du skal huske om sannsynlighet, så er det gunstige/mulige og valgtre.

Her er et valgtre for å finne sannsynligheten for å få 3 på to kast på rad, med en terning med 10 sider:

Det er ikke alltid nødvendig å tegne hele valgtreet slik jeg har gjort her, men siden jeg først driver og forklarer, så gjorde jeg det. Legg merke til et par ting ved dette valgtreet. Se først på det første kastet. Sannsynligheten for å få en 3er er 1/10, og sannsynligheten for å ikke få en 3er er 9/10. Til sammen blir det 10/10, altså en hel.

Se videre at ut etter en forgreining, så står det et lite multiplikasjonstegn. Det betyr at du må gange sammen sannsynlighetene. Så sannsynligheten for å komme ut i greinen øverst til høyre er lik sannsynligheten for å få en 3er i første kast (1/10) ganger med sannsynligheten for å få en 3er i andre kast (1/10).

Sannsynligheten for å få en 3er i første kast og en 3er i andre kast blir derfor lik (1/10)*(1/10), som er 1/100 (første grein). Og sannsynligheten for å få en 3er i første kast og ikke en 3er i andre kast blir derfor lik (1/10)*(9/10), som er 9/100 (andre grein). Skjønner?

De plussene som står nedover der, de betyr at hvis du skal legge sammen flere greiner, så må du plusse dem sammen. For eksempel om du får oppgaven: Hva er sannsynligheten for å få nøyaktig en 3er? Da plusser du sammen grein to og tre. 9/100+9/100=18/100.

Samme fremgangsmåte brukes hvis du før spørsmålet “Hva er sannsynligheten for å få minst en 3er?”. Da plusser du sammen de tre første greinene.

Legg til slutt merke til at summen av alle sannsynlighetene til slutt på de fire greinene blir en hel.

Men hvordan skiller dette seg fra et lotteri? Enkelt forklart, så er det jo sånn at etter at du har kjøpt et lodd, så er det færre lodd igjen i lotteriet. Det blir færre mulige for hvert lodd som er brukt opp. Og hvis loddet du kjøpte var et vinnerlodd, så blir det færre vinnerlodd igjen, altså færre gunstige. Det holder derfor ikke at vi vet hva som er sannsynligheten for å vinne på ett lodd, vi må også vite hvor mange lodd det er i lotteriet. Jeg gjetter på at det er 100 lodd, og at 10 av de er vinnerlodd. Merk at vi hadde fått helt andre tall om antall lodd i lotteriet hadde vært noe annet.

Vi har sannsynligheten 10/100 for å vinne på ett lodd, eller 1/10 om vi forkorter brøken. Jeg har latt være å forkorte noen brøker overhodet i tegningen, for å holde fokus på utregningen av sannsynlighet her. Forkorting av brøker kan du gjøre helt til sist når du har fått svaret. Tilbake til tegnebrettet:

Hvis vi da leser treet på samme måte som for terningen, så ser vi at sannsynligheten for å vinne på to lodd er:

Skal vi finne sannsynligheten for å vinne på nøyaktig ett lodd hvis man kjøper to, legger vi sammen de to greinene som har nøyaktig ett vinnerlodd i seg:

Spørsmål?

De dropper ut av videregående, eller subber seg så vidt gjennom med dårlige karakterer. De funksjonelle analfabetene, og mattetaperne. De funksjonelle analfabetene kan lese, men ikke forstå innhold som blir for komplisert. Mattetaperne kan utføre enkle matteoppgaver, men ikke forstå hva de driver med.

På ett eller annet tidspunkt ramler de av lasset, og mister gjerne motivasjon og innsatsvilje. Det er kanskje ikke så rart. Men hvor starter det hele? Når begynner veien ned i søla? Jeg har en fornemmelse av at det hele begynner på barneskolen et sted. Helt konkret, for matematikkens del, tror jeg det begynner i det øyeblikket man må lære seg huskeregler i stedet for å forstå.

Ta gangesangene for eksempel. På ett vis kan man argumentere for at det er bra at et høyt antall av elevene kan hoste opp svaret på et ensifret multiplikasjonsstykke. På den andre siden, er egentlig gangesangene noe annet enn en metode for å unngå å lære seg gangetabellen? Kan man gangetabellen noe bedre med en sang enn om man bruker en kalkulator?

Denne typen læring vil jeg kalle for “for tidlig forenkling”.

Nå skal sant sies at gangesangene er ikke det verste. Det kan fungere som en nødløsning for de elevene som ikke er i stand til å huske multiplikasjonsstykkene på annet vis. Jeg bare mener at man bør forsøke andre vis først.

Hakket verre blir det når vi kommer til flersifret multiplikasjon eller mer kompliserte regneoperasjoner. Jeg bladde i morges i en mattebok for fjerde trinn, og kom til dette:

Etter min mening et klassisk eksempel på for tidlig forenkling. Eleven kan helt fint lære seg regelen som her, men med en gang man treffer på “uheldige” regnestykker blir det mente flere ganger (forvirrende). Og hva skjer idet det er flere sifre på begge sider av multiplikasjonstegnet? Jo, da må eleven enten lære seg nye regler, eller begynne på nytt med å forsøke å forstå.

Veien til mattehelvete er brolagt med regler.

Hørte jeg “men så gjør det bedre selv da”? Greit, her er bedre:

Jada, det ble flere tall å skrive, men det er enklere å forstå hva som skjer, samt at det er overførbart til videre multiplikasjon. Legg spesielt merke til at jeg ikke sløyfer nullene i delregnestykket 40*6=240. Ved å ikke sløyfe nullene tydeliggjøres at vi her jobber med titallsystemet. Dette vil bli enda viktigere når man får flere siffer i hver av faktorene, og derfor bør man skrive delregnestykkene helt ut, hele tiden, helt til man kan det så godt at det ikke trengs lenger.

Mer om multiplikasjon her og mer om forståelse i stedet for regler her.

Jeg forstår sånn vanlig matte, men ikke sånn med bokstaver og greier.

Sliter du med algebra? Eller kjenner du noen som sliter med algebra? En sønn, datter, eller elev? Jepp, mange gjør det. La meg forsøke å oppklare noe grunnleggende algebra, så får vi se om jeg kan gå litt videre en gang senere. I stedet for å pugge masse regler, så kan det være lurt å forsøke å forstå hva man driver med. Hvis man er så heldig at man forstår hva som skjer, trenger man faktisk ikke reglene engang. De gir seg på en måte selv. OK, here we go.

La oss starte med likhetstegnet. Eller erlik, som vi ofte kaller det. Det ser sånn ut: =

Likhetstegnet betyr at det er like mye på begge sider. Om det er en vektskål så veier begge sider like mye. For eksempel 5 = 5. Den var lett, hæ? Eller 7 spadetak med møkk = 7 spadetak med møkk. Videre kan de fleste etterhvert lære seg at for eksempel 7 spadetak med møkk -1 spadetak med møkk = 6 spadetak med møkk. Fortsatt lett eller? Og måker du bort et spadetak møkk fra ene siden, så må du måke vekk et spadetak fra andre siden også. Som i 7-1-1=6-1. Eller legger du til en spade møkk på ene siden, må du legge til en spade møkk på andre siden. Som i 7-1+1=6+1. Det må alltid være like mye møkk på hver side av vektskålen.

OK, hva om vi sier at:

7+1-1=7

Hang du med? Vi kan godt si at pluss og minus er store vegger, og alt som skjer mellom skjer for seg selv. Så om du tar 1-1 på ene siden, og ender opp med 7-0=7, så er det helt greit. Det kan hende du allerede lurer på hva dette har med algebra å gjøre, men vi kommer til det.

Algebra er når vi blander inn bokstaver i matematikken. Ukjente. Gjerne heter disse ukjente X eller Y for eksempel. I denne posten holder vi oss til X.

La oss se på regnestykket:

X+1=6

Mange her vil nok ha pugget at de skal flytte over 1-tallet og skifte fortegn, men det blåser jeg en lang i. Jeg vil heller at man skal forstå hva man må gjøre for å komme frem til hva den ukjente er.

I dette tilfellet så snakker vi om møkk. Spadetak med møkk. På den ene siden, så har du et ukjent antall spadetak med møkk, og ett spadetak til. På den andre siden av likevektskålen har vi seks spadetak med møkk.

For å finne ut hvor mange spadetak, “et ukjent antall spadetak med møkk”, X, betyr så må vi måke møkk. Vi har lov til å ta bort møkk, legge til møkk, doble møkk, halvere møkk, eller gange mengden møkk akkurat så mye vi vil. Bare vi gjør det likt på begge sider.

Siden dette er en likevektsskål må vi jo ta bort eller legge til LIKE MYE møkk på begge sider, ellers blir hele greia feil.

X+1(og så tar vi bort en spade møkk)=6 (og så tar vi bort en spade møkk)

X+1-1=6-1

Som vi fant ut i sted, så er +1-1 ingenting, så på den ene siden sitter vi igjen med X. På den andre siden sitter vi igjen med 6-1, som jeg er sikker på at du kan. Det er 5.

X=5

Og du er ferdig! Det var det hele. Om du trekker fra det ene spadetaket som først ble lagt til på ene siden, så kan du trekke fra et like stort spadetak fra andre siden. La oss komme tilbake til halvering og dobling av møkk en gang senere.

Jeg er så heldig at jeg skal få ha et par mattetimer på VG1. Jeg gleder meg, fordi jeg har alltid elsket matte, og det er ett av fagene jeg behersker. Til vanlig så er jeg bare en dødelig systemansvarlig og bittelitt lærer i et fag som heter Elektronisk infrastruktur. Min elsk på matematikk er en av årsakene til at jeg overhodet har havnet innen informasjonsteknologifaget. På den tiden, (jada, jeg drar på åra) jeg begynte å studere informasjonsteknologi var matematikk en hjørnestein. Per i dag kan man drive med data uten å kunne matematikk inn og ut, men som sagt, på den tiden var det nødvendig. Vi hadde gøyale fag som Algoritmer, Diskret matematikk og Matematisk logikk. Yey. Sånn. Ferdig stempla som nerd.

Jeg skal altså ha et par timer i matematikk på vgo. Det er ikke store saken jeg har fått lov til å legge labbene mine på, men jeg skal forsøke å forklare, og gi relevante oppgaver, innen sannsynlighetsregning og simulering. Supert! Jeg digger sannsynlighetsregning og simulering.

Jeg fikk låne læreboka som brukes, og vips, så følge jeg behovet for å avreagere i form av statusoppdateringer på facebook og en bloggpost. TO sekunder etter at jeg hadde hisset meg opp over boken “Sinus 1P” ble Håvard Tjoras innlegg på Dagbladet.no postet. Heh – artig nok, for jeg tenkte på Tjora før i dag. Ikke på noen kinky måte altså, neinei, bare fordi at jeg skal høre på foredraget hans ved Våler ungdomsskole i morgen.

Tjoras innlegg handlet om dårlige lærebøker, og det var NETTOPP det jeg tenkte da jeg leste kapittel 8 i Sinus 1P. Hva pokker? FINS det ikke gode lærebøker?  Tanken er ikke ny hos meg, dessverre. Jeg leser lærebøkene til barna mine når de blir utdelt, og hver gang blir jeg litt trist. Heldigvis fins det lyspunkt! Læreplanene binder ikke læreren til å følge en lærebok slavisk, og det håper jeg virkelig ingen lærere gjør. I så fall bør den læreren revurdere. Og igjen.

Sinus 1P får gjennomgå denne gangen. Det kunne like gjerne vært Tuba luba eller Tusen millioner. Og jeg tar bare ett kapittel nå, for det var det jeg gadd lese.

Vi har nå sett at vi kan finne sannsynligheter ved hjelp av forsøk. Men noen forsøk er ikke enkle å utføre. Et ektepar ønsker seg tre barn. Hva er da sannsynligheten for at de får to gutter og ei jente?

Vel, DETTE er vel ikke så vanskelig å gjøre forsøk ut av. Det er bare å gå hjem og få barn. Eller, hm, det tar litt tid. Hva med å slå opp i statistikk? Det må da være hopetall av mennesker som har fått tre barn? Jepp. Statistisk sentralbyrå har til og med postet en egen artikkel om dette.

Sinus har hengt seg opp i barn og gutt/jente. Likevel ønsker de aller mest å forenkle dette til en 50/50-sak. Jaha?

Gruppeoppgave: Et ektepar ønsker seg to barn. For å finne sannsynligheten for at disse to barna blir ei jente og en gutt, bruker vi simulering. Vi deler klassen inn i par. Hvert par kaster to mynter 100 ganger og teller hvor mange ganger de får en mynt og en krone.

1) Hæ? Sannsynligheten for å få en gutt ved første fødsel er ikke halvparten. Det er 51,3 %. Og ved andre fødsel er det 51,2 %. Når ble matematikk et fag hvor vi tar ting sånn ut helt fra det blå bare for moro skyld? Dette er som å si at når man kjører bil blir man enten drept i en bestialsk trafikkulykke eller ei, så derfor kan vi si at det er fifty/fifty.

2) For å bruke ungdommens språk. Serr? Skal elevene bruke et kvarter på å kaste en mynt opp og ned for å finne ut at det blir omtrent 50/50 pr kast? Hva er den pedagogiske forankringen her? Er poenget å lære at simulering er noe som foregår manuelt og tar dritlang tid selv når enhver elev vet det omtrentlige utfallet? Forventer vi at elevene er hjernedøde? Dette er ekvivalenten til om barneskoleelevene skulle bruke tid på å rulle gangetabellen i sneen. Artig med annet enn skolearbeid, men ikke særlig matnyttig.

Jeg skulle ønske at dette var de eneste eksemplene jeg kunne dra frem, men nei. Flere eksempler kommer på oppfordring.

Jeg gir opp. Er det lov å brenne bøker nå til dags? Satser på egne eksempler og egne oppgaver, og håper at lærebøker etterhvert blir bedre. Forresten.. Hvordan fungerer dette? Er det sånn at hver enkelt lærer bestemmer lærebok? Hver enkelt skole? Kommune? Fylke? For hvis ikke, så hadde vi vel kanskje vært bedre tjent med å leie inn noen lærebokforfattere på timesbasis som kunne lage en lærebok for alle. Ikke-åndsverksbeskyttet. Med muligheter for å forbedre. Sånn som NDLA er i ferd med å bli.