Jeg forstår sånn vanlig matte, men ikke sånn med bokstaver og greier.

Sliter du med algebra? Eller kjenner du noen som sliter med algebra? En sønn, datter, eller elev? Jepp, mange gjør det. La meg forsøke å oppklare noe grunnleggende algebra, så får vi se om jeg kan gå litt videre en gang senere. I stedet for å pugge masse regler, så kan det være lurt å forsøke å forstå hva man driver med. Hvis man er så heldig at man forstår hva som skjer, trenger man faktisk ikke reglene engang. De gir seg på en måte selv. OK, here we go.

La oss starte med likhetstegnet. Eller erlik, som vi ofte kaller det. Det ser sånn ut: =

Likhetstegnet betyr at det er like mye på begge sider. Om det er en vektskål så veier begge sider like mye. For eksempel 5 = 5. Den var lett, hæ? Eller 7 spadetak med møkk = 7 spadetak med møkk. Videre kan de fleste etterhvert lære seg at for eksempel 7 spadetak med møkk -1 spadetak med møkk = 6 spadetak med møkk. Fortsatt lett eller? Og måker du bort et spadetak møkk fra ene siden, så må du måke vekk et spadetak fra andre siden også. Som i 7-1-1=6-1. Eller legger du til en spade møkk på ene siden, må du legge til en spade møkk på andre siden. Som i 7-1+1=6+1. Det må alltid være like mye møkk på hver side av vektskålen.

OK, hva om vi sier at:

7+1-1=7

Hang du med? Vi kan godt si at pluss og minus er store vegger, og alt som skjer mellom skjer for seg selv. Så om du tar 1-1 på ene siden, og ender opp med 7-0=7, så er det helt greit. Det kan hende du allerede lurer på hva dette har med algebra å gjøre, men vi kommer til det.

Algebra er når vi blander inn bokstaver i matematikken. Ukjente. Gjerne heter disse ukjente X eller Y for eksempel. I denne posten holder vi oss til X.

La oss se på regnestykket:

X+1=6

Mange her vil nok ha pugget at de skal flytte over 1-tallet og skifte fortegn, men det blåser jeg en lang i. Jeg vil heller at man skal forstå hva man må gjøre for å komme frem til hva den ukjente er.

I dette tilfellet så snakker vi om møkk. Spadetak med møkk. På den ene siden, så har du et ukjent antall spadetak med møkk, og ett spadetak til. På den andre siden av likevektskålen har vi seks spadetak med møkk.

For å finne ut hvor mange spadetak, “et ukjent antall spadetak med møkk”, X, betyr så må vi måke møkk. Vi har lov til å ta bort møkk, legge til møkk, doble møkk, halvere møkk, eller gange mengden møkk akkurat så mye vi vil. Bare vi gjør det likt på begge sider.

Siden dette er en likevektsskål må vi jo ta bort eller legge til LIKE MYE møkk på begge sider, ellers blir hele greia feil.

X+1(og så tar vi bort en spade møkk)=6 (og så tar vi bort en spade møkk)

X+1-1=6-1

Som vi fant ut i sted, så er +1-1 ingenting, så på den ene siden sitter vi igjen med X. På den andre siden sitter vi igjen med 6-1, som jeg er sikker på at du kan. Det er 5.

X=5

Og du er ferdig! Det var det hele. Om du trekker fra det ene spadetaket som først ble lagt til på ene siden, så kan du trekke fra et like stort spadetak fra andre siden. La oss komme tilbake til halvering og dobling av møkk en gang senere.

Jeg er så heldig at jeg skal få ha et par mattetimer på VG1. Jeg gleder meg, fordi jeg har alltid elsket matte, og det er ett av fagene jeg behersker. Til vanlig så er jeg bare en dødelig systemansvarlig og bittelitt lærer i et fag som heter Elektronisk infrastruktur. Min elsk på matematikk er en av årsakene til at jeg overhodet har havnet innen informasjonsteknologifaget. På den tiden, (jada, jeg drar på åra) jeg begynte å studere informasjonsteknologi var matematikk en hjørnestein. Per i dag kan man drive med data uten å kunne matematikk inn og ut, men som sagt, på den tiden var det nødvendig. Vi hadde gøyale fag som Algoritmer, Diskret matematikk og Matematisk logikk. Yey. Sånn. Ferdig stempla som nerd.

Jeg skal altså ha et par timer i matematikk på vgo. Det er ikke store saken jeg har fått lov til å legge labbene mine på, men jeg skal forsøke å forklare, og gi relevante oppgaver, innen sannsynlighetsregning og simulering. Supert! Jeg digger sannsynlighetsregning og simulering.

Jeg fikk låne læreboka som brukes, og vips, så følge jeg behovet for å avreagere i form av statusoppdateringer på facebook og en bloggpost. TO sekunder etter at jeg hadde hisset meg opp over boken “Sinus 1P” ble Håvard Tjoras innlegg på Dagbladet.no postet. Heh – artig nok, for jeg tenkte på Tjora før i dag. Ikke på noen kinky måte altså, neinei, bare fordi at jeg skal høre på foredraget hans ved Våler ungdomsskole i morgen.

Tjoras innlegg handlet om dårlige lærebøker, og det var NETTOPP det jeg tenkte da jeg leste kapittel 8 i Sinus 1P. Hva pokker? FINS det ikke gode lærebøker?  Tanken er ikke ny hos meg, dessverre. Jeg leser lærebøkene til barna mine når de blir utdelt, og hver gang blir jeg litt trist. Heldigvis fins det lyspunkt! Læreplanene binder ikke læreren til å følge en lærebok slavisk, og det håper jeg virkelig ingen lærere gjør. I så fall bør den læreren revurdere. Og igjen.

Sinus 1P får gjennomgå denne gangen. Det kunne like gjerne vært Tuba luba eller Tusen millioner. Og jeg tar bare ett kapittel nå, for det var det jeg gadd lese.

Vi har nå sett at vi kan finne sannsynligheter ved hjelp av forsøk. Men noen forsøk er ikke enkle å utføre. Et ektepar ønsker seg tre barn. Hva er da sannsynligheten for at de får to gutter og ei jente?

Vel, DETTE er vel ikke så vanskelig å gjøre forsøk ut av. Det er bare å gå hjem og få barn. Eller, hm, det tar litt tid. Hva med å slå opp i statistikk? Det må da være hopetall av mennesker som har fått tre barn? Jepp. Statistisk sentralbyrå har til og med postet en egen artikkel om dette.

Sinus har hengt seg opp i barn og gutt/jente. Likevel ønsker de aller mest å forenkle dette til en 50/50-sak. Jaha?

Gruppeoppgave: Et ektepar ønsker seg to barn. For å finne sannsynligheten for at disse to barna blir ei jente og en gutt, bruker vi simulering. Vi deler klassen inn i par. Hvert par kaster to mynter 100 ganger og teller hvor mange ganger de får en mynt og en krone.

1) Hæ? Sannsynligheten for å få en gutt ved første fødsel er ikke halvparten. Det er 51,3 %. Og ved andre fødsel er det 51,2 %. Når ble matematikk et fag hvor vi tar ting sånn ut helt fra det blå bare for moro skyld? Dette er som å si at når man kjører bil blir man enten drept i en bestialsk trafikkulykke eller ei, så derfor kan vi si at det er fifty/fifty.

2) For å bruke ungdommens språk. Serr? Skal elevene bruke et kvarter på å kaste en mynt opp og ned for å finne ut at det blir omtrent 50/50 pr kast? Hva er den pedagogiske forankringen her? Er poenget å lære at simulering er noe som foregår manuelt og tar dritlang tid selv når enhver elev vet det omtrentlige utfallet? Forventer vi at elevene er hjernedøde? Dette er ekvivalenten til om barneskoleelevene skulle bruke tid på å rulle gangetabellen i sneen. Artig med annet enn skolearbeid, men ikke særlig matnyttig.

Jeg skulle ønske at dette var de eneste eksemplene jeg kunne dra frem, men nei. Flere eksempler kommer på oppfordring.

Jeg gir opp. Er det lov å brenne bøker nå til dags? Satser på egne eksempler og egne oppgaver, og håper at lærebøker etterhvert blir bedre. Forresten.. Hvordan fungerer dette? Er det sånn at hver enkelt lærer bestemmer lærebok? Hver enkelt skole? Kommune? Fylke? For hvis ikke, så hadde vi vel kanskje vært bedre tjent med å leie inn noen lærebokforfattere på timesbasis som kunne lage en lærebok for alle. Ikke-åndsverksbeskyttet. Med muligheter for å forbedre. Sånn som NDLA er i ferd med å bli.

Fett. Søndagskveld gikk strømmen. Og telefonnettet. Og følgelig også TV og internett og alt som er gøy. Joda, man kan spille millionær og othello (som man også gjorde), men etter en sånn 12-14 timer uten internett og TV og telefon, så begynner man sånn smått å undre på hva som egentlig foregår der ute i verden. Man trenger radio. Siden alt annet ikke virker liksom da.

Spiseforstyrrelsebatteri med tjukkasoperasjon

Så man finner seg en radio. Som går på strøm. Eller batterier. Bare det lille problemet at batteriene som man har i huset ikke er den typen batterier som passer til radioen. Den typen som radioen gjerne vil ha er av typen C, sånne feite batterier som ser ut som de burde hatt litt lavkarbo, og de batteriene man har er av typen AAA, de som ser ut som de aldri har gjort annet enn å ha gått rundt med en spiseforstyrrelse.

Dessuten er de kortere. De små altså. De er kortere enn de store.

Løsningen er enkel. Man finner frem den tykkeste teipen man har, i mitt tilfelle var det en ganske så tykk teip. og så teiper man rundt spiseforstyrrelsebatteriene til de blir like tykke som tjukkasbatteriene. Så var det det med lengden da. Man kan bruke hva som helst av strømledende metall som har omtrent passe lengde.  Jeg gjorde det enkelt og ballet sammen litt aluminiumsfolie til det ble passe stort.

Vips, så er radioen i gang. 

PS: Man kan godt bruke ledningsstumper og 9-voltsbatteri om det er det eneste man har tilgjengelig. Eller hva som helst. Om du gir radioen din 4,5 volt eller 6 volt eller 9 volt spiller liten rolle. Sykkeldynamo, teip og ledninger funker også. Hvis man er en jævel til å tråkke da.

Computerworlds fokus på fri programvare den siste tiden har vært etterlengtet og tas kjærkomment imot. Debatten rundt fri kontra proprietær programvare har stort sett holdt seg til forum på lumske og mindre lumske nettsteder, og der ender det som regel i en ordkrig med mer synsing og skittkasting enn reelle saksopplysninger og saklig debatt.

I Norge i dag bruker offentlig sektor mellom 400 millioner og en halv milliard på lisenser til Microsoft Office alene. Hvert år. Tar man i tillegg med lisenser til servere, Windows, og alle andre dataprogram som brukes bikker vi.. vel, det noe vrient å regne ut, men massevis av penger i hvertfall. Hvert år. Alle som bor i en kommune burde lure på hvor mye som brukes på lisenser i den kommunen, og om de egentlig har råd til det.

Utfordringene ved å ta i bruk fri programvare er mange, og løsningene er like mange. For det første, så kan man jo helt fint bare begynne et sted. I skolen, med kontorstøtteapplikasjonene (Office) for eksempel. Man trenger ikke verdensmesterskap i knapper og funksjoner som aldri blir brukt for å skrive stil.

“Ja, men det er jo viktig at de lærer det samme på skolen som det brukes i arbeidslivet og ..”

Jojo, fin teori, men det kommer ikke til å skje uansett. Når barna er ferdig på skolen har det kommet 17 nye versjoner og tusenvis av endringer i programvaren som brukes arbeidslivet. De skal lære seg å bruke IKT generelt i alle fag, ikke programvare- og versjonsspesifikke oppgaver. Å skifte ut Microsoft Office i skolene kan gjøres omtrent på dagen. Få det gjort på din skole nå, før neste lisensopptelling!

Dernest, siden man alt har startet med å bytte ut kontorstøtteapplikasjonene, så kan man jo fortsette med det innover i resten av kommunen. Da er problemene litt mer reelle. En del av dagens fagsystemer støtter ikke annet enn Microsoft Office. Fortvil ikke, det finnes håp. Denne tar litt lengre tid å løse, men løsningen er likevel ikke vanskelig. For det første så må Difi gå noe hardere til verks og kreve at alle nye anbud heretter skal støtte XML-skjema og være kontorstøtteapplikasjonsuavhengig. De anbefaler dette langt på vei i dag, men det trengs krav. Det kan godt hende at enkelte fagsystemselgere vil hyle litt, men dette har de vært klar over at kom til å komme i årevis. De flinkeste i klassen bør ikke ha mye jobb igjen før deres system støtter dette.

Det er antakeligvis også en hel del ansatte i offentlig sektor som ikke bruker disse kompliserende fagsystemene. Disse kan også bytte rimelig raskt.

Og så må jeg jo få minne om at det er lov til å tenke stort. Det er ikke nødvendig at all kompetanse skal erverves på hvert eneste lille gatehjørne i dette landet. Samarbeider to kommuner er tilpasningskostnader mindre. Samarbeider 430 kommuner.. du skjønner tegninga. Det stopper ikke ved kommuner heller forresten. Vi har fylkeskommuner og helseforetak og politi og endeløse rekker med offentlige instanser i Norge. Jeg tror sågar de har offentlige instanser i Sverige også. Og kanskje i Danmark.

Noen innvendinger? Helst noenlunde saklig da.

Det var sommeren 2007. Jeg jobbet for en liten lokal ISP den sommeren. Like før barnehagestengetid fikk jeg et oppdrag som gikk ut på å konfigurere et trådløst nettverk. Travelt, som det var, svinekjørte jeg litt til stedet. Jeg satte min bærbare datamaskin av merket Asus oppå taket av bilen av merket Volvo og konfigurerte ferdig det trådløse nettverket.

Deretter reiste jeg i full fart til barnehagen og hentet barnet fra hagen.

Dagen etter, da jeg skulle bruke min bærbare datamaskin av merket Asus igjen, merket jeg noe rart. Datamaskinen var vekk.

Jeg innså etter et par sekunder at jeg ikke hadde tatt datamaskinen fra taket av Volvoen før jeg kjørte av gårde i full fart mot barnehagen. Shit.

Det hadde regnet hele natten, og da jeg fant igjen datamaskinen i grøfta, ca en kilometer unna der jeg begynte min kjøretur med den på taket var den dryppende våt. Og møkkete. Jeg vil anslå farten jeg hadde da den skvatt av biltaket til å være ca 60 km/t. Batteriet hadde ramlet ut. Det lå et par meter unna resten av datamaskinen. Overlevelsesstrategi?

Sikkert ferdig til å gjenvinnes til plast og metall tenkte jeg, men jeg skrudde den da i fillebiter, vasket alle delene og tørket de.

Etter montering av datamaskinen igjen ble jeg nokså overrasket. Nesten alt fungerte. Det som ikke virket var en RAM-brikke og det analoge modemet. Og CD-ROMen hadde litt guffen lyd, da jeg nok ikke fikk vasket vekk all sanden inni der. Men datamaskinen fungerte!

Etter dette har jeg alltid hatt stor respekt for Asus. Det må være verdens mest solide datamaskiner.

Løkkeskrift. Jeg fikk altså i fjor på foreldremøte vite to ting. Neida, jeg fikk vite mange ting, og det aller meste interessant, men jeg fikk vite to ting som overhodet har noe med denne bloggposten å gjøre. Den ene var at det var viktig for læringsmiljøet at det ikke var interessekonflikter mellom hjem og skole, og den andre var at det var viktig med løkkeskrift. Og DER kræsjer min verden. Hva pokker er viktig med løkkeskrift? Jeg har umiddelbart en interessekonflikt, og kommer aldri til å gjøre det minste slag for løkkeskrift på hjemmebane. Jeg skal ikke MOTarbeide det heller, da jeg tror det vil skape trøbbel i læringsmiljøet, men dog.

For så vidt er det ikke store problemet. Barnet som går på skolen er flink i løkkeskrift, og har for lengst utviklet en bedre håndskrift enn meg. Problemet er nok mest for andre. For eksempel gutter. Nå generaliserer jeg veldig her, men la oss ta et snitt av jenter og ta en titt på løkkeskrift og sammenligne med en snitt av gutters løkkeskrift. Akkurat. Det er det jeg mener. Ensidig fokus på løkkeskrift er hardere for gutter enn for jenter. Selvfølgelig er løkkeskrift enkelt for noen gutter og vrient for noen jenter, Det er ikke poenget. Poenget er rett og slett: Hvor viktig er løkkeskrift?

Jeg vet hva jeg mener om saken. Løkkeskrift er like viktig som å tegne. Skal man designe ting, tegne, eller bli en kunster på noen måte er løkkeskrift viktig. Det er pent å se på, og all ære til de som kan løkkeskrift.

For min del kan jeg hverken løkkeskrift eller stavskrift. Jeg klorer ned noen tegn som jeg selv sliter med å lese om jeg må skrive for hånd. Hvor ofte må jeg skrive for hånd? Tja, stort sett hvis jeg skal skrive en handleliste. Selv om det egentlig går fortere å skrive den på datamaskinen og ta et bilde av skjermen med mobiltelefonen. I jobbsammenheng? Aldri. I studiesammenheng? Aldri. Bortsett fra om det er noen bakstreverske skoler som krever at eksamen må leveres skrevet med håndskrift da.

Jeg syntes det er veldig fint at de jobber med løkkeskrift på skolen. Jeg syntes ikke det er fint at de bruker timesvis hver uke på å jobbe med løkkeskrift på skolen.

Jeg fikk selvfølgelig motbør da jeg stilte spørsmålet om hvor mye tid det var fornuftig å bruke på løkkeskrift. Jeg fikk høre at det skjedde viktige koblinger i hjernen. Tja. Dokumenter vær så snill? Det skjer ingen koblinger i hjernen som kan brukes til noe annet enn å skrive løkkeskrift. Det er utført forskning på dette. De som tegner bokstaver for hånd husker bedre hvordan bokstaven ser ut. De som taster på et tastatur skriver lengre tekster, med mer variasjon, høyere grad av kreativitet og rettskrivning. Og de leser bedre. Knapt det siste, men dog. (Trageton, Mangen, Sørensen m.f.) Forskningen jeg har lest som beviser at bokstaver huskes bedre om de tegnes for hånd viser til at det gjøres koblinger i hjernen når bokstaven tegnes. Dette er nok helt korrekt. Det jeg savner i denne forskningen er bevis for at slike koblinger ikke skjer om man helt fra første innlæringsfase setter en enkelt taktil handling til en enkelt bokstav. La meg utdype litt: Når du skriver en O for hånd tegner du en runding. Dette er helt klart samme taktile handling hver gang du skriver denne O’en. Taster du O på tastaturet kan du gjøre det med ti forskjellige fingre, eller med nesa om så er. Det er i liten grad fokusert på at det er høyre ringfinger som du skal flytte fra L til O før du taster. Mer forskning dukker vel opp etterhvert.

Jeg fikk høre at man måtte lære grunnleggende matematikk før man kunne lære seg kalkulator, og at man på samme måte måtte lære seg å skrive for hånd før man måtte lære seg å skrive på datamaskin. Tja. Nei. Det er veldig forskjellig. Grunnleggende lese- og skriveopplæring forutsetter helt andre ting enn grunnleggende matematikk.

Jeg gir meg aldri. Jeg innser at jeg kanskje tar kampen for tidlig, men det er nå jeg har barn. Skolen kommer dit jeg vil om noen år, men det er trist og leit at skolen har bestemt seg for å ligge 20 år bak i tid.

GLSM. Det står for Grunnleggende lese-, skrive og matematikkopplæring. Jeg kommer ikke til å røre matematikkopplæring i denne omgang, selv om jeg har nokså mye å si om det også. Det er grunnleggende lese- og skriveopplæring. dette handler om. Og løkkeskrift. Jeg har tidligere forsøke å drepe håndskrift, uten hell. Neida, jeg skal ikke drepe håndskrift. Det er bare at jeg aller helst vil se at det overdrevne fokuset på denne kunstformen blir tonet noe ned i skoleverket. Kunnskapsløftet ble på papiret innført i 2006, og siden da skulle digitale ferdigheter være en av fem grunnleggende -. Det er det også, men i hvilken grad blir dette fulgt opp på grunnskolen nær deg?

Eksamen. For ungdomsskole: På datamaskin. For videregående: Stort sett på datamaskin. For høgskole: Stort sett for hånd.

Hæ?

I arbeidslivet: Aldri noensinne for hånd. Aldri, aldri håndskrift. Med mindre du jobber som lærer da. Aldri. Joda, la meg nyansere litt da. En snekker skriver kanskje inn millimetettallet på stokken sin før han sager, og en lege skriver da under datautskriften av resepten. For hånd.

Men hvem i all verden bearbeider en tekst for hånd? Ingen.

På høgskoler og universiteter gjennomføres stort sett hjemmeeksamen, oppgaver og alt annet digitalt, altså man skriver på en datamaskin, mens stort sett eksamener gjennomført på høgskolen eller universitet fortsatt, i 2011, er gjennomført for hånd. MED HÅNDSKRIFT. Det er ikke mindre enn fantastisk at høgskoler pr i dag ligger lengre bak enn videregående og ungdomsskole.

Men det er nok det siste du ser til håndskrift. Hvis du ikke jobber som lærer altså. Det finnes ingen andre yrker som forholder seg til håndskrift i andre grader enn gule lapper og underskrifter.

Jeg har argumentert tidligere for at teksten er viktigere enn å tegne bokstaver, og det vil jeg stå for. Død over håndskrift! Eller, sånn i mellomtiden, kan vi ikke bare møtes på midten og ta litt 50-50 med håndskrift og tastaturskrift da?

Reiste fra Oslo, Gardermoen til Barcelona. Det vil si, vi reiste til Munchen først, siden fly dit og videre derfra til Barcelona var nesten halv pris av direktefly. Det går sikkert bra, det er jo hele en time og ett kvarter på Munchen flyplass før vi reiser videre. Alt såre vel. Lander i Munchen på avtalt tid, labber bort til flyet videre til Barcelona der, venter litt, og får gå ombord.

Et lite øyeblikk etter at alle var kommet ombord og fått satt seg ned ser vi et blink og hører et drønn. Jeg er ikke oppvokst på Østlandet, men har bodd der såpass lenge at jeg raskt kunne identifisere blinket som lyn og drønnet som torden. Lyd og lys kom samtidig. Veldig nærme altså. Ett lite minutt etterpå får vi beskjed over høyttaleren om at det blir litt venting på grunn av uvær. Greit nok.

Et kvarter senere får vi ny beskjed. Vi må vente en time før vi kan ta av. Jada, det tåler vi. Kanskje vi får gå av og strekke på beina mens vi venter? Njet. Vi må sitte og vente. OK, vi takler det. En time går.

Ny beskjed. Vi må vente en time til. Jaha? OK, da får vi det da. Får vi gå av nå kanskje? Greit å strekke litt på beina før to timers flytur da. Neida. Bare vente. Sulten også. Fikk god flymat på forrige fly, men så mye var det jo ikke.

En time går. Ny beskjed. Vi må vente i en time og ti minutter til. Hm? Strekke beina? Mat? Puh, mat. Vi fikk maten. Og før den var spist opp fikk vi ny beskjed igjen. Flyet er kansellert. Å faen. Hiver i oss maten og labber av. Heldigvis skal vi ikke videre fra Barcelona før i morgen klokken 15. Fikk beskjed om å melde oss i skranken til Lufthansa. Labber inn.

Er DET køen? Teller hundre meter. To hundre meter. Tre hundre meter. Ikke på linje-kø, men kø med 5-6 i bredd. Kan vi rekke noe fly til Barcelona i kveld overhodet når vi må stå i en så lang kø først? Stiller oss i kø. Folk foran og bak skal til andre steder. Står der en halvtime. Ingen bevegelse overhodet. Bare enda lengre kø bak. De andre står i kø alene litt, mens jeg går rundt og ser hva som skjer. Leter etter andre Lufthansa service-skranker. Finner to. Begge stengt. På vei tilbake ser jeg en dame fra Lufthansa snakker med noen som skal til Athen bakerst i køen. Hun forteller at de kan stille seg i en annen kø. En ved en gate. Jeg spør om jeg også kan det, og joda, det vil nok lønne seg sier hun. Drar med meg familien og går dit. Puh, bare rundt 30 stykker foran i denne køen.

Venter. Venter lenge. Tre kvarters tid senere har Lufthansa-ansatte ekspedert tre stykker i denne køen? Hva i all verden tar så lang tid? En time går. En til. Jeg stikker bort og ser på tavlen når neste fly til Barcelona går. Hm. Stikker bort til gaten hvor neste fly til Barcelona går, og der er det også folk bak skranken. Bare fem stykker i køen foran meg. Holder telefonkontakt med resten av familien, så de vet at jeg står i en annen kø. Kommer frem bare en halvtime etterpå. (Hva _er_ det som tar så lang tid ved skrankene til Lufthansa?) Trenger boardingkort og pass til opprinnelige flight. Guttungen må løpe fra den andre køen, to hundre meter, men får tappert overlevert boardingkort og pass. Etter et kvarter hvor damen klikker seg inn og ut av forskjellige skjermbilder blir satt i stand-by-kø. (Hva i all verden er det med datasystemet til Lufthansa? Førtito skjermbilder for å få satt noen i stand-by-kø?)

De kan ikke love oss plass på flyet. Enn bagasjen? Det lurer jeg på. Kommer den med samme fly som oss uansett? Joda, hvis de får bagasjelappene, så blir det lagt inn i systemet og bagasjen reiser med oss uansett. Puh. Men stakkars guttungen må løpe tilbake til andre køen, som vi ikke tør gå ut fra i fall vi ikke får plass på dette flyet, og tilbake for å få levert bagasjelappene. Han fikser det. Sprek guttunge. DA er bagasjen registrert inn i systemet, og reiser med oss uansett kan damen bak skranken fortelle.

Fint. Glad for det. Venter. Venter mer. Vi konfererer med hverandre og finner ut at den som kan springe raskest bør være i køen lengst unna der hvor første fly går. Det er meg. Fordi jeg har lengst bein altså, ikke fordi jeg er særlig sprek. Vi bytter kø. Jeg står i evig kø for informasjon og bytte av flight, mens kone og barn står i kø for stand-by-billetter. Jeg har pass og boardingpass, siden jeg kommer til å trenge det hvis jeg noensinne kommer fremst i køen, Venter. Venter.

Jeg er nesten fremst i køen nå. Fem timer etter jeg gikk av flyet. Telefonen ringer. Det er kona. Hun har fått tre plasser på flyet til Barcelona. “Skal jeg reise med unga?” JA! Vel vitende om at det er større sjanse for at vi alle kommer frem om tre reiser nå og jeg står på venteliste enn om vi trenger fire plasser på neste fly. Hun trenger pass og boardingkort. Nå. Jeg hopper ut av køen og løper mot gaten som reiser mot Barcelona. Litt over halvveis møter jeg guttungen. Han har løpt i møte. Siden jeg allerede har hoppet ut av min kø løper jeg sammen med ham til gaten. Jeg rekker akkurat å si hadet, og gir en nuss til min kone over boardingskranken før kone og barn forsvinner mot flyet. Jeg ser at de alle er preget av situasjonen. Selv kjenner jeg at det er vondt å si farvel her, men tenker at det er den beste løsningen. “Vi sees i Barcelona!” roper jeg, og de forsvinner.

Jeg går sakte inn mot flyplassen igjen. Hjernen står stille. Tåren er i øyekroken. Jeg vet at jeg treffer dem igjen snart, men det er ikke særlig gøy å sende familien avgårde uten å være med selv.

“Mr. Pedersen? Mr. Pedersen?”

Ja?

“You can board.”

Jeg kan nesten ikke tro det. Jeg fikk plass jeg også. Jeg aner ikke hva som skjedde. De hadde bare tre plasser, men plutselig var det plass til meg også. Jeg spurte ikke. Jeg bare viste passet mitt og løpte etter.

“Jeg fikk være med! Jeg fikk være med!” ropte jeg mens jeg løpte inn mot flyet. Familien var glad for det. Heldigvis.

Vi hadde alle spredte plasser, og jentungen syntes ikke det var særlig kult. Flyvertinnen brukte langt tid på å overtale en tysker om at jentungen burde få sitte med mammaen sin. Hun sa at han ikke måtte, men at han burde se på jentungen. Han gav seg over etterhvert. Mamma og jentunge fikk sitte sammen. Jeg og guttunge satt hver for oss, men vi er såpass store at vi klarte det helt fint. Vi var bare overlykkelige for å være på vei til Barcelona.

Barcelona. Klokken er ti på kvelden, så vi, både voksne og barn, begynner å bli slitne. Venter på kofferter. Venter. Venter. Venter.

EN koffert kommer. Venter. Ingen flere. Vi mangler tre. Venter. Hmpf. Ferdig med å vente nå. Vi mangler tre kofferter. Den ene vi har fått inneholder penklær. Dress, gallakjoler og sånt. Pensko. Ikke toalettsaker. Ingen truser. Ingen tannbørster. Ingen deodorant. Faen.

Vi labber bort til luken for tapt bagasje. Bak skranken sitter en tyggegummityggennde jentunge, mer arrogant enn den mest arrogante jeg noensinne har møtt tidligere. Joda, jeg _er_ allerede på tuppa, men denne jentungen er _virkelig_ arrogant.

Det er mange før oss i køen. Jeg sliter virkelig med å ikke krangle med tyggegummidamen før det er min tur. Først er det en spansk dame med en liten unge. Ungen er tydelig overtrøtt, og bagasjen er borte. Så er det en viktig rockesvenske, og bagasjen er borte. Så er det oss. Og bagasjen er borte.

Jeg er høflig. I starten ihvertfall. Lurer på om når bagasjen ankommer. Det er umulig å si kan tyggegummidamen fortelle. Jeg lurer på hvor den er. Det er umulig å si kan tyggegummidamen fortelle. _Det_ kan da ikke være umulig å fortelle sier jeg, det er da en strekkode på hver koffert som skannes inn ved enhver forflytning. Det bør da bare være å skanne inne vår gjenpart og se hvor kofferten sist ble skannet inn. Nei. DET går da ikke an. Sånt system har vi ikke, kan, i dette tilfellet, Lufthansa-representanten fortelle. Hæ? Undrer jeg. Får du ikke opp på datamaskinen din hvor kofferten sist er observert? Hun ler hånlig. Som om jeg var den dumme her. Som om jeg levde i en fiksjon. Som om ikke posten, UPS, Tollpost globe og ethvert annet jævla fraktselskap jeg kjenner til har funksjonen “pakkesporing”. Hvilken tidsalder lever Lufthansa i egentlig?

Jeg påstår fortsatt hardnakket at NOEN i Lufthansa vet hvor kofferten er, og at hun burde ringe til de som håndterer bagasje for å høre om våre kofferter er på vei med neste fly. Nei. “Vi jobber ikke med telefon” kan hun fortelle “(*tygg* *tygg*) vi jobber med systemet”.

Jah! Fint. Det ubrukelige systemet som ikke engang kan fortelle hvor kofferten sist ble observert. Hva i svarte helvetes hammerknuste balle er poenget med strekkode og unikt bagasjenummer om det ikke skal benyttes til å spore bagasje? Joda, jeg klikker.

Rockesvensken som sto foran oss i køen kan fortelle at tapt bagasje ofte blir sendt med neste fly. Det er mer verdifull informasjon enn luftdrithansa kunne gi oss. Vi venter på neste fly. Nå har vi stått så jævlig lenge i tapt-bagasje-kø, og kranglet så lenge med tyggegummi-no-brain-lufthansa-jenta at det bare er en halvtime til neste fly lander. Vi venter.

Neste fly lander. Passasjerer ankommer. Vi ser flere av de som satt på samme flighten som oss. Den som ble kansellert. De har kommet seg frem de også. Fint. Ikke like fint er at ingen av våre kofferter ankommer. I stedet blir et titalls passasjerer fra denne flighten også stående i tapt-bagasje-kø. Jepp, Lufthansa glemte bagasjen til minst ti personer til.

Vi må reise til hotellet. Vi må sove litt. Vi får noe skrøpelige tannbørster fra hotellet, med en passe dårlig tannkrem, og får lagt oss. All ære til Novotel som gav oss ekstra service denne natten. Klokken var halv to før vi kom til hotellrommet.

Jeg sto opp klokken åtte. Jeg ringe Lufthansa Barcelona, Lufthansa Norge, Lufthansa Munchen og SAS bagasjeservice. Alle har samme informasjon. Rettere sagt mangel på informasjon. System for å vite hvor bagasje er finnes ikke. Når vår bagasje ankommer vet ingen. Jeg ringer jevnlig for å mase og for å høre etter oppdateringer. Jeg sjekker internett for en jævlig roamingpris for å finne ut når Lufthansafly lander.

Vi skal som sagt reise videre klokken 3. Vi stresser avgårde i en taxi for å skaffe oss noen klær i tilfelle vi ikke vår tak i våre egne. Vi handler så vi kan klare oss i to dager.

Jeg ringer igjen. Til Lufthansa Barcelona. De kan fortelle meg at koffertene antakeligvis er på vei med et fly. De kan ikke garantere det. Lufthansa vet altså ikke selv om de har lastet koffertene ombord eller ikke. Utrolig. Siden flyet lander klokken 13.20 regner jeg med at de kan være på hotellet klokken 14? Det var det jeg sa. Men neida. Lufthansa-ansatt i andre enden av telefonlinjen kan fortelle meg at frakten fra flyplassen til hotellet tar 4-5 timer. Altså for sent før vi reiser videre. Jeg ser ingen annen utvei, jeg må reise til flyplassen og hente koffertene selv. Selv om det ikke engang er garantert at de kommer med dette flyet.

Taxi igjen. Til flyplassen. Det begynner å haste nå, det er en taxi-inn-taxi-ut-og-reis-videre-situasjon. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg inn til bagasjeutleveringshallen fra utsiden, så jeg ringer noen telefoner til. “Gå i motsatt retning av alle” er informasjonen jeg får. Jeg gjør det. Jeg krysser sperrelinjer og hopper over gjerder. Blir stoppet av sikkerhetsvakter, forklarer, og kommer videre.

Jeg kom meg inn i bagasjehallen igjen. Venter. Venter. Snakker med tilfeldige passasjerer med dette flyet.

FIKK KOFFERTER! Hurra! Jeg kjente gleden strømmet gjennom kroppen. Før jeg måtte haste i en jævlig fart til taxi for å rekke å hente familien og komme oss videre på reisen.

Og resten av reisen var en solskinnshistorie. Inklusive solbrenthistore da, men den tar vi ikke nå.

Sjelden jeg leser IT-avisen, men jeg ble lurt inn i dag av en bit.ly-adresse. IT-avisen har blitt infisert av dårlig journalistisk arbeid. Hvilket jo er grunnen til at jeg sjelden leser det så klart. Vips, så er jeg tilbake til sist jeg irriterte meg grønn over dårlig arbeid og faktafeil. Venstrehånda verker, munnen snurper seg sammen til nær-Siv-Jensen-snurpemunn, og blodåren i panna dunker hardere enn på lenge.

Dårlig foto. Med vilje. For å illustrere poenget.

Det er en så enkel sak som at bloggen til Sohaib Athar har blitt infisert av skadelig kildekode det skrives om. Saken er forholdsvis liten, likevel tryner IT-avisen på flere ting. Så grenseløst irriterende.

IT-avisen oppgir kilden til bildet av Sohaib Athar til å være techcrunch.com. Kremt. Det er godt mulig IT-avisen har kopiert bildet derfra, men kilden til bildet er vitterlig Sohaib Athar selv.

Videre leser jeg at de advarer mot å gå inn på bloggen, i tilfelle den fortsatt er infisert. Hm? Hvor lang tid ville det tatt IT-avisen å sjekke om det var tilfelle? Jeg sjekket dette i går kveld, allerede før saken til IT-avisen var skrevet, og siden til Sohaib Athar er ren og frisk.

Jeg føler her for å advare mot å gå på IT-avisen sitt nettsted i tilfelle den dårlige journalistikken vedvarer. Det eneste du blir kvitt er noenlunde kontroll på faktiske hendelser.

En tredje feil klarer de jammen også å skvise inn. Det skrives at:

Sohaib, som til daglig jobber som IT-konsulent og må forventes å ha vært borti slikt før, nevner ikke kompromitteringen av siden sin med ett ord, verken på bloggen eller på Twitter-kontoen.

Hvilket er tøys. På twitterkontoen sin, @ReallyVirtual, kunne Athar fortelle dette dagen før IT-avisens oppslag.

Sukk.

Denne maten er så god at den fortjener en post. Det er snakk om marinert kylling på grillen og potetbåter stekt i ovnen.

Råvarer marinade

Marinade:
En hel chili, 8 hvtiløksfedd, saften av en lime, et par kvaster rosmarin og salt og pepper. Og olje. Helst olivenolje, men rapsolje funker også.

La kyllingen ligge i marinade et par timer. Det funker forresten fint med annet kjøtt enn kylling også. Jeg deler kyllingfiletene i to på langs, rett og slett fordi de er enklere å grille sånn.

Kylling. Marinert,

Potetene deler jeg i fire, og har på 8-

10 fedd hvitløk, en haug med kuttet oliven, rosmarin, salt og pepper. Vendes i olje. Nok olje. Disse stekes i ovnen til potetene blir litt gyldne.

Grillen bør være god og varm. Jeg gikk på en smell i dag.

Hadde glemt å kjøpe mer grillkull og hadde litt lite. Da må man improvisere. Jeg sagde opp noen biter tørr bjørkeved og slang på noen steiner på grillen.

Grill med ved.

Viktig da at man

Poteter med rosmarin, hvitløk, oliven, salt og pepper.

tenner på bjørkeveden en stund før grillkullet. Jeg trosser helt glatt branneksperters anbefaling om å ikke sprute på tennveske etter man har fatet fyr for å få dette til. Lærte nok i dag at man med fordel kunne fordelt bjørkeveden litt mer sporadisk og fylt på med grillkullet etter 20 minutter eller noe sånt. Det hadde gått bedre. Men dette funket også da.

Kyllingen, eller annet kjøtt, er tredd på spyd for å lettere kunne snus og snus. Jeg vandrer rundt som en zombie og snur og snur hele tiden til maten er ferdig.

Soppen ble snurret så vidt i marinaden som var igjen etter kyllingen var ferdig marinert og spiddet. Sopp trekker fort til seg olje, så en kjapp snurring i marinaden holder.

Ferdig stekte poteter

Ferdig. God mat.

5200 datainteresserte er med på verdens nest største dataparty i Vikingskipet i år. Det er The Gathering 2011. Jeg har snakket med Johan Solberg Pedersen (14) om hvordan livet i Vikingskipet er i år.

Johan kan fortelle at han har det kjempebra, og at alt har vært like bra med årets TG.

- Hva har vært det verste med årets TG?

Å ligge på en hard tribune før jeg skal sove.

Skal du tilbake neste år? Og har du noen planer for det?

Så klart jeg skal tilbake! Og jeg skal ha med mer penger og bedre datamaskin.

Hvordan føles det å være en av TGs yngste deltakere?

Ikke sikker, det føles ikke så spesielt.

Vi leser i media at noen har blitt tatt for barneporno, og at noen har blitt tatt for hasj. Har du sett noe til dette? Hva tenker du om slikt?

Jeg har ikke sett eller hørt noe før jeg sjekket media, og syntes det er ganske rart og fælt å ha med slike ting på et sted hvor barn og unge ferdes.

Hva syntes du om medias vinkling til TG?

Jeg har ikke sett særlig om TG i media.

Hva DRIVER dere med i så mange dager?

Det går mest i film og spill.

Savner du påskefjellet og skitur?

Nei!!!

Hva syntes du om uttalelser som: ”Unnskyld meg men jeg syntes #TG i Vikingskipet er helt drøyt. Herregud for en hobby, for et liv foran skjermen! Uff bare trist.”

Vel, det er mest trist at noen tar seg tid til å skrive det der på en datamaskin.

(Red. anm: Ser du Trine, han tok NESTEN ironien din!)

Har du noe å tilføye?

TG ruler!!!

Hvordan regne ut hvorvidt forskjellen mellom to uavhengige datasett med ulik varians er statistisk signifikant eller ei? Nada problem. hehe. det kan jeg si NÅ etter å ha fått 17 nye gråe hår. Jeg hadde det problemet at statistikken jeg skulle sjekke ikke inneholdt hele datasett, men jeg hadde median, standardavvik og antall observasjoner.

Finne t-verdi:

Eller i regneark:

F2=((C2-C3))/ROT(((D2*D2)/E2)+((D3*D3)/E3))

Hvor C2 er median av X1, C3 er median av X2, D2 er standardavvik1, D3 er standardavvik2, E2 er antall observasjoner (N) 1 og E3 er antall observasjoner 2.

Finne v (frihetsgrader):

Eller i regneark:

G2=((((D2*D2)/E2)+((D3*D3)/E3))*(((D2*D2)/E2)+((D3*D3)/E3)))/(((D2*D2*D2*D2)/((E2*E2)*(E2-1)))+((D3*D3*D3*D3)/((E3*E3)*(E3-1))))

Heh. Mulig jeg har tatt litt av på parenteser her og der, men jeg tør ikke ta bort noen nå

p i regneark da:

H2=TFORDELING(F2:F2;G2:G2;2)

Eller snarveien, kjøre t og v rett inn i TFORDELING uten å regne de ut først:

=TFORDELING(((C2-C3))/ROT(((D2*D2)/E2)+((D3*D3)/E3));((((D2*D2)/E2)+((D3*D3)/E3))*(((D2*D2)/E2)+((D3*D3)/E3)))/(((D2*D2*D2*D2)/((E2*E2)*(E2-1)))+((D3*D3*D3*D3)/((E3*E3)*(E3-1))));2)

Hvis svaret du får da er mindre enn 0,05 er forskjellen i datasettene å regne for statistisk signifikant. En enda snarere snarvei:

Statistisk signifikant?
=HVIS(TFORDELING(((C2-C3))/ROT(((D2*D2)/E2)+((D3*D3)/E3));((((D2*D2)/E2)+((D3*D3)/E3))*(((D2*D2)/E2)+((D3*D3)/E3)))/(((D2*D2*D2*D2)/((E2*E2)*(E2-1)))+((D3*D3*D3*D3)/((E3*E3)*(E3-1))));2)<0,05;”Ja”;”Nei”)

Igjen, for rundt 158. gang tryner jeg på tittel. Dette skal ikke handle om samfunnsvitenskap, men jeg syntes det hørtes litt fengende ut, så da må jeg nesten ta med noe om samfunn og illustrere dette. Jeg føler at snake-illustrasjoner er alt for lite brukt innenfor samfunnsvitenskap, så jeg trår til med denne:

Det er godt mulig at man føler seg mer levende i den til høyre, men plutselig så føler man seg mer død.

Og det er vel noe med død som gjør at Hjorthen ler seg ihjel. Ikke bokstavelig håper jeg, for da må vi nesten vurdere forbud mot dårlige kommentarer på VG.

Forventet levealder i Norge er rundt regnet 80 år, 8 måneder og 12 dager, mens den i Russland er cirka 67 år, 9 måneder og 18 dager.

Dette er virkelighet. Eller, nei DETTE er ikke virkelighet, dette er bare en tøysete bloggpost for å illustrere et poeng, men poenget er virkelighet. Altså at noe ufrihet kan være lurt, hvis det er lur ufrihet. Det har så klart vært noen feiltrinn, som forbud mot rullebrett, men i det store og hele beveger vi oss i noenlunde riktig retning. Som illustrert øverst i midten.

Å argumentere for proffboksing som Nore gjør, er nesten bare litt komisk. Grisebank kan være god underholdning det altså, men da kan det være litt lurt å satse på ikke-virkelig grisebank. Underholdningsvold på film for eksempel. Problemet med proffboksing er at det er ekte vold. Ekte vold er noe vi aller helst bør være mot.

Forstå ikke dette nå som jeg er for at vi skal forby alt vi ikke liker og alt som kan være skadelig og også påby alt som kan gjøre det mindre skadelig, for det mener jeg ikke. Jeg tror vi kan satse på en mellomting. Påbud om bruk av bilbelte=lurt. Påbud om bruk av hjelm hele dagen=teit. Forbud mot ekte vold som underholdning=lurt. Antakeligvis.

Kjeks?

Nei takk.

Kjeks? Ta litt kjeks. Her er fem bokser.

Nei takk, jeg vil ikke ha noe kjeks.

Kjeks? Ta kjeks. Her er ti bokser.

NEI! Jeg vil ikke ha kjeks! Hold opp med å mase om kjeks! Jeg liker ikke kjeks og jeg akter ikke å selge kjeks!

Kjeks! Ta kjeks! Her er 17 bokser! Selg kjeks! Kjeks! Kjeks! Kjeks!

NEI! Jeg nekter å selge kjeks, jeg har igjen kjeks siden forrige kjekssalg og det er umulig å selge 700 bokser kjeks i ei bygd med 1500 husstander når det akkurat har vært solgt mange hundre bokser kjeks i akkurat samme lille bygd.

Kjeks! Det er obligatorisk å selge kjeks!

<klikk> Njet! Jeg vil ikke ha en eneste jævla  boks med kjeks! Jeg er drit lei av å brødfå på folkene som eier Norkak som bare videresender kjeksbokser fra Sverige og tar ut millioner i utbytte og det er sikkert hundre tusen jobber ungdommen kan gjøre som er mer fornuftig enn å selge disse jævla overprisede kjeksene og hvis du prøver å tilby meg en eneste kjeks til kommer jeg til å ta i mot alle 17 boksene bare for å kaste en og en kjeks midt i pannen din og den aller siste sjokoladekjeksen skal jeg stappe oppi den kroppsåpningen som mest matcher fargen så bare drit en jævla lang i å prøve å få meg til å selge mer kjeks! AAARGH! </klikk>

Neida, jeg gjør jo ikke det. Jeg bare høflig forsøker for hundrede gang å forklare at jeg er lite interessert i å selge kjeks som allerede er solgt av fotballgruppa, skigruppa, håndballgruppa, sjakklubben, 4H, Knut og Pers artigklubb, 1. trinn ved skolen, 2. trinn ved skolen, 3. trinn ved skolen og alle andre trinn ved skolen allerede. Folk VIL ikke ha et livs forbruk av kjeks i hus, og foreldre VIL ikke brenne inne med 17 bokser kjeks. Hvordan kan noen tro det?

Norkak AS omsatte for 38 millioner i forfjor. Hvis dette er solgte kjeks tilsvarer det over en million bokser med kjeks. De baker ikke kjeks selv en gang, de videresender bokser med kjeks fra et svensk kjeks-firma. De er to ansatte. Og de tok ut to millioner i utbytte i fjor. Genial forretningside egentlig. Få barn rundt i hele landet til å mase hull i hodet på bestemor og tante for å kjøpe kjeks. KJEKS!

Det MÅ finnes noe mer fornuftig ungdommen kan ta seg til enn å selge kjeks. Som å plukke tomflasker i veikanten. Måke snø, klippe plener, holde privat dataopplæring for gamlinger, telle bjørk eller hva som helst.

BARE LA OSS SLIPPE MER KJEKS!

Jeg får fnatt. Det er kjedelig. Jeg får fnatt fordi jeg er lat, og fordi jeg hater å gjøre samme jobb mer enn 1 gang. Når jeg gjør samme jobb for tredje eller fjerde gang har fnatten og latskapen vokst seg så stor at jeg heller lager et skript for å gjøre jobben.

Telleravlesning på en gjeng med leasede multifunksjonsskrivere er en sånn jobb. Som må gjøres igjen og igjen. Helt til man får fnatt og lager et skript i stedet altså. Et bash-skript. Jeg lager en tekstfil som starter med:

#!/bin/bash

I mitt tilfelle leser jeg vanligvis av tellerverket på skriverens web-interface. Da var det sånn at jeg først må gå til http://ip.adresse.til.skriveren/, altså for eksempel http://10.22.33.44/, og så klikke på en knapp i menyen for å komme inn på telleravlesningen. Denne gangen, i stedet for å klikke på knappen ser jeg bare på hvor lenken fører hen. I tilfellet mitt står det at lenken fører til ../../getUnificationCounter.cgi.

../ betyr ett hakk bak, så ../../ betyr altså to hakk bak. Min link til telleravlesningen er altså to hakk bak fra der jeg står i starten av menyen og så inn til getUnificationCounter.cgi. Etter å ha slettet to hakk bak i adresselinjen og limt inn getUnificationCounter.cgi har jeg adressen http://10.22.33.44/web/guest/no/websys/status/getUnificationCounter.cgi i adressefeltet. Jeg trykker enter for å sjekke om det er korrekt, og siden det er det kan jeg bare kopiere hele adressen inn til mitt skript, som skal gjøre jobben. Skriver inn litt før og etter så skriptet så langt ser slik ut (curl leser web-sider kommandolinlje, og > sender utdata til en fil):

#!/bin/bash
curl http://10.22.33.44/web/guest/no/websys/status/getUnificationCounter.cgi > MinSkriver.html

Siden jeg har ørten skrivere kopierer jeg linja og bare endrer IP-adressen og ut-filen.

Tellerverket vårt skal sendes til leasingfyr@leasingfirma.no, så da zip-er jeg sammen alle utfilene til slutt og sender det av gårde. Automatisk så klart:

#!/bin/bash
curl http://10.22.33.44/web/guest/no/websys/status/getUnificationCounter.cgi > MinSkriver1.html
curl http://10.22.33.45/web/guest/no/websys/status/getUnificationCounter.cgi > MinSkriver2.html
curl http://10.22.33.46/web/guest/no/websys/status/getUnificationCounter.cgi > MinSkriver3.html
curl http://10.22.33.47/web/guest/no/websys/status/getUnificationCounter.cgi > MinSkriver4.html
FILNAVN=telleverk$(date ‘+%d%m%y’).zip
zip $FILNAVN MinSkriver1.html MinSkriver2.htmlMinSkriver3.htmlMinSkriver4.html
mutt -s “Automatisk telleravlesning” -a $FILNAVN — leasingfyr@leasingfirma.no < telleravlesning_epost.txt

Hvor telleravlesning_epost.txt er en tekstfil som inneholder selve meldingen. “Hei! Vedlagt er telleravlesningen.”

Gjør skriptet ditt kjørbartt:

chmod +x dittskript.sh

Hvis du nå skulle finne på å forsøke å kjøre skriptet vil du fort finne at det ikke er alle kommandoene som fungerer av seg selv. Vi trenger litt ekstra programvare på maskinen som skal kjøre dette automatisk. Kommandolinje:

sudo apt-get install zip mutt postfix

Så editer postfix konfigurasjonsfilen til å sende epost via din nettleverandørs smtp, sånn:

sudo nano /etc/postfix/main.cf

Finn linjen:

relayhost =

og endre til

relayhost = smtp.dinnettleverandørssmtpserver.no

Sånn, skriptet er klart til testing. Du kan kjøre det med:

./dittskript.sh

Og planlegge når det skal kjøres med

crontab -e

og skrive inn

0 5 1 1,4,7,10 * /hele/banen/til/dittskript.sh

Tadah! Den siste der er altså på formatet

minutt time “dag i måneden” måned ukedag  kommando. Så mitt kjøres klokken 05:00 den 1. hver januar, april, juli og oktober uansett hvilken ukedag dette faller på.

Alt soleklart? Fint. Da slipper du å spørre om noe i kommentarfeltet under.

Statsminister Jens Stoltenberg påstår fortsatt at Norge ikke er i krig. I folkerettslig forstand. Vi er en aktiv deltaker i en internasjonal væpnet konflikt. Javel. Han sier også i følge VG noe sånt som at han forstår at dette kalles “krig” i dagligtale.

Så hva er da forskjellen på dagligtale og folkerettslig definisjon av krig?

Dagligtale er forholdsvis enkelt. Eller nei. Det finnes visstnok flere varianter av definisjonen på krig også i dagligtale. Alt i fra “Væpnet konflikt mellom nasjoner eller folkegrupper”, som på grunn av den “eller folkegrupper” plutselig omfatter det aller meste av væpnede konflikter hvor det er mer enn Knut og Per som slåss med lommekniver. Hvis Oslo-østere plutselig angriper Oslo-vestere med tomme ølflasker og brukte dokoster og Oslo-vestere svarer med å angripe tilbake med neglefil og hårrettetenger så er det en “væpnet konflikt mellom folkegrupper”. Sært nok, og jeg håper da vi ikke får se noe sånt med det første. Dessuten er det liten tvil om at dette nok ikke ville være noen krig i folkerettslig forstand. Det finnes også andre definisjoner på krig, som for eksempel “Væpnet konflikt mellom to eller flere nasjoner”. Nuvel, nok med dagligtale – det som er interessant å finne ut av er hvorvidt vi er i “krig i folkerettslig forstand”, og hvorfor eller hvorfor ikke.

Det er ikke så lett å grave i “folkerettslig forstand”, da dette er rimelig omfattende. “Folkerettslig” betyr altså mellomstatlige rettsforhold. Og rettsforholdene mellom enkeltindivider og stater. Og rettsforhold mellom organisasjoner og stater. En god del. Kremt. La oss grave litt og gå litt tilbake. Under den ikke-internasjonale væpnede konflikten i Afghanistan var det visstnok ikke en krig, folkerettslig sett, nettopp fordi dette var en ikke-internasjonal væpnet konflikt, i motsetning til en internasjonal væpnet konflikt. Vi, og de andre deltakerne i krigen, eller den ikke-internasjonale væpnede konflikten i Afghanistan om du vil, kjempet ikke mot Afghanistan som stat. Greit nok. Likevel kaller regjeringen det for krig her, men ikke her.

Så nå da, nå som vi er en aktiv deltaker i en internasjonal væpnet konflikt, eller krig om du vil, hvor Libya er en stat på den ene siden, og vi er en del av en gjeng med stater på den andre siden. Men denne gangen er det plutselig en annen grunn til at vi ikke er i krig i folkerettslig forstand. Denne gangen er det fordi begrepet krig ble avskaffet av Genèvekonvensjonene anno 1949. I følge Barth Eide her.

Javel da, da kan vi jo definitivt legge debatten ned, for hvis begrepet “krig” ikke benyttes i folkerettslig forstand overhodet, så er vi jo så klart ikke i krig i folkerettslig forstand. Da vil vi aldri noen sinne havne i krig i folkerettslig forstand, og ei heller noen andre.

Så er det bare å sette seg ned å bla gjennom Genèvekonvensjonene anno 1949 som ligger her.  Puh. La oss ta det enkle først: Genèvekonvensjonene sier ingen steder eksplisitt at begrepet “krig” herved er utdatert og heretter skal vi kun bruke begrepet “væpnet konflikt”. Derimot sier Genèvekonvensjonene

“Unntatt de bestemmelser som skal settes i verk allerede i fredstid, skal denne konvensjon komme til anvendelse i tilfelle av erklært krig eller enhver annen væpnet konflikt som måtte oppstå mellom to eller flere av de høye kontraherende parter, selv om en av dem ikke erkjenner at det består krigstilstand.”

a) Det finnes noe som heter erklært krig (nesten aldri lengre)
b) Det finnes andre væpnede konflikter
c) Bestemmelser her gjelder selv om en av partene ikke erkjenner at det består krigstilstand (ergo er det mulig at det er krigstilstand selv om en av partene (vi) ikke erkjenner det).

Deretter benyttes begrepet “Krig” 50 ganger til. Altså 52 ganger i alt. Ikke særlig forlatt begrep altså. Begrepet “Væpnet konflikt” er benyttet kun to ganger. Mulig det er rom for tolkning her som jeg ikke henger med på. For eksemel at den som har notert ned Genèvekonvensjonene har begått rundt femti skrivefeil, og egentlig ikke har særlig peiling på hverken krig, væpnet konflikt eller folkerett.

Hva mener forsvaret? DE må vel ha greie på krig og fred og sånt? De bruker da vitterlig begrepet “Krig” flere ganger her.

Jaja. Jeg konkluderer med at antakeligvis, mens Statsministeren sitter og gumler i seg kjøttboller og poteter, og kona lurer på om han likte middagen, svarer han at

DETTE er ikke middag. Dette er middagslignende mat. Ingen har erklært denne maten for middag. Ihvertfall ikke jeg.

Legg rolig fra deg det tastaturet, og ikke ta tommelen opp!

Det er ikke første saken av sådan karakter dette, og neppe den siste. Mariknotten barnehages ledelse har bestemt at ansatte ikke har lov til å være venner på facebook. Det er ganske spenstig. Enda mer spenstig er argumentene for forbudet. I følge fvn.no er hensikten å hindre “glipper”. Glipper? Hva slags glipper snakker vi om her? Det presiseres at det ikke er snakk om taushetsbelagt informasjon, og da er jeg litt usikker på hva som egentlig menes.

Det ser ut til at forbudet mot facebookvenner kun gjelder for foreldre/foresatte av barn som går i barnehagen. En ansatt har altså lov til å være venn med naboene til foreldrene til barna som går i barnehagen, eller søsknene til foreldrene til barna som går i barnehagen, eller.. tja… i prinsippet da hele facebooks befolkning, bare utenom akkurat de foreldrene til akkurat de barna som går i barnehagen. Og alle disse andre, som altså ikke er foreldre til akkurat de barna som går i barnehagen, kan det vel også glippes til? Hvis man er disponert for å glippe mener jeg. Ikke vet jeg, det bare glapp ut av meg.

Et annet aspekt er vel om dette kun skal gjelde facebook, eller andre sosiale sammenhenger også. Forbud mot vennskap i virkeligheten? Møtet på butikken? Kanskje man kan påby de ansatte å løpe i motsatt retning hver gang en forelder er i syne.

Man bør vel være bevisst sin kommunikasjon, enten det er på kafeen, i butikken eller på nett. Og det kan være helt greit å ikke være venner med foreldre, men så vidt jeg kan forstå må dette være noe de ansatte selv regulerer etter sine behov og begrensninger.

Til sist undrer jeg bare litt på hva slags rett ledelsen i barnehagen har til å pålegge en slik begrensning for den ansattes bruk av fritiden. Og hva blir konsekvensene ved brudd på regelen?

Aner ikke hvorfor jeg valgte den tittelen. Jeg skulle egentlig skrive om Sievert, men så blandet jeg inn Sivert, som ikke har noe med saken å gjøre. Sivert er en kul fyr. Tror jeg da. Jeg kjenner egentlig ikke Sivert, men hvis jeg var Sivert hadde jeg vært kul. Det er 2351 stykker i Norge som heter Sivert. Sannsynligheten for at noen som helst som heter Sivert leser dette er ganske liten altså. Om det skulle skje at du som leser dette akkurat nå heter Sivert, så må jeg bare beklage at du har blitt dratt inn i dette og at jeg tipper ganske så sikkert at du er en kul fyr. Sievert derimot er kanskje ukul. Jeg mener da ikke at Rolf Sievert er ukul, men at jeg forbinder navnet Sievert med noe ukult. Sievert kan gi deg oppkast og død. En eneste Sievert er ganske alvorlig, og får du åtte sievert på deg så er du nok ganske sikkert død ganske snart. Jeg ser for meg Sievert som en bølle som banker folk og hvis han er mange nok av seg selv så banker han folk til døde.

Så hva ER egentlig Sievert? Det er jo en fyr som fant opp begrepet, joda, men hva betyr begrepet? Begrepet sievert er altså en slags måleenhet for stråling i biologisk perspektiv. Fortsatt uklart? *Kremt* Prøver igjen: Det er et mål for hvor mye kroppen din blir påvirket av stråling.

VG kunne her om dagen fortelle oss at det var mer stråling i Oslo enn i Tokyo. “Vi kommer til å dø!” tenker sikkert noen da, og joda. Det er helt riktig. Vi kommer til å dø. Les litt videre før du får panikk og hopper utenfor en skrent, for det er skikkelig, skikkelig dumt og du kan bli skadet og brekke armen eller beinet. Det er riktig at vi kommer til å dø, men vi kommer ikke til å dø alle sammen på en gang skrikende mens huden koker og vi blør ut av øynene og store hårdotter ramler av. Vi dør sånn sakte men sikkert en etter en som mennesker alltid har gjort, på helt vanlig menneskevis. Bortsett fra at vi lever lengre nå enn før, til tross for kjernekraft og forurensning.

Temaet stråling er nokså komplisert. Vi gamlingene husker becquerel, som er radioaktiviteten av et materiale. Det forteller oss lite om hvordan det påvirker oss, så svensken Rolf var ganske smart og fant på en måleenhet som forteller oss hvor mye vi blir påvirket. Rolf Sievert altså. I måleenheten Sievert er alfastråling regnet som 20 ganger verre enn gammastråling, og dette i seg selv forteller oss at strålingsmengde i seg selv forteller oss ganske lite.

Så da, hvor farlig er egentlig Sievert? Og hvor mye Sievert er det vi blir utsatt for når vi spiser en banan? Riktig, jeg skrev “når vi spiser en banan”. Du trenger åtte sievert for å dø. Eller åtte millioner mikrosievert hvis det gjør det enklere. For det er sant, vi BLIR altså utsatt for Sievert når vi spiser banan. 0,1 mikrosievert er det. Mikro betyr milliontedel. Altså er det snakk om 0,0000001 sievert. Spiser du åtti millioner bananer er du i trøbbel. Du trenger egentlig ikke spise åtti millioner bananer en gang. Du kan bare leve et normalt liv i 2191 år, så vil du helt sikkert dø av stråling. Lever du nære Fukushima-anlegget i Japan ligger du noe tynnere an, du lever neppe lengre enn 1623 år. Se der, atomkraft er dritfarlig.

Så må jeg bare kjapt forklare hvor mye en mikrosievert er i forhold til en sievert. Jo, hvis sievert er en bøllete fyr som er 1,90 høy og grisebanker folk er altså en mikrosievert en fyr på 0,0019 millimeter som står og roper og hoyer. Du kommer neppe til å merke om du tråkker på mikrosievert.

Oppfatt dog ikke dette som at jeg mener at sikkerheten ved verdens 440 kjernekraftverk og alle de andre atomreaktorene (for eksempel den i Halden og den i Oslo) er god nok, men at kanskje frykten er en bitteliten smule overdrevet. Kanskje litt spesielt takket være media som skriver tusen artikler om kjernekraftverk, og alt for lite om de som faktisk trenger hjelp.

Det er enda fem år til materialet i Chernobyl stråler halvparten så mye som det gjorde for 25 år siden. Det er ikke leketøy vi driver med. Men dog rundt 15 % av verdens elektrisitet.

Og joda, Earth Hour hjelper litt på strømforbruket. Bare svært nær null.

Årets Quiz: Hvor mange prosent av verdens befolkning har kjøleskap?

Lenker:

http://www.legerutengrenser.no/
http://imgs.xkcd.com/blag/radiation.png
http://en.wikipedia.org/wiki/Sievert
http://en.wikipedia.org/wiki/Nuclear_power

Gulp. Jeg er blitt gjesteblogger. Det er både smigrende og litt skummelt å få lov til å skrive her på det som jeg har fått høre er en av Norges mest besøkte blogger, ikke minst nå som jeg har fått høre ryktene om at Tor Arne er i ferd med å etablere et samarbeid med en innmari kjent kjendis.

Men jeg er jo ikke her for min egen del, jeg er her fordi jeg har en historie å fortelle. Den er ganske personlig, og jeg sier ikke at min historie er relevant for – noen som helst, egentlig – men HVIS min historie kan redde bare én, så er det verdt det, synes jeg. Eller to, kanskje. Det er jo ikke sikkert den ene er akkurat en som jeg tenker det er viktig å redde. Det kan jo hende den ene ikke er den ene som trenger Den Ene, om du skjønner hva jeg mener.

Min historie handler om Datalagringsdirektivet (DLD), homeopati, monstermaster i Hardanger og oljeboring i Lofoten. (Den gjør ikke det, jeg bare søkemotoroptimaliserer.)

Men aller først, litt om meg selv. Eller, ikke bare aller først, dette handler jo BARE om meg (og om de to jeg eventuelt kan redde), men aller først må jeg jo presentere meg.

Hei, jeg heter Eivind. Jeg har egentlig min egen blogg, men den er veldig kjedelig. Jeg vil heller være her. Ellers jobber jeg i Statens vegvesen. Jeg er veldig for fartsgrenser og bilbelte og sånn, men jobber egentlig bare med å lage webtjenester. Utenom det er det ikke mye å vite. Annet enn at jeg har det mye bedre nå.

Historien min er en historie om en reise. Det er mange som har reist. Både i vårt langstrakte land, og i vår stadig mer globaliserte verden. Men min reise er bare min, og først og fremst er den på alle måter uangripelig. Min reise var en reise til Zanzibar (hvis du leser dette, Knut Storbukås, så er Zanzibar i det indiske hav, rett utenfor kysten av Tanzania, i Øst-Afrika, altså).

Jeg pleide nemlig å jobbe med bistand før, i Norad, og i den anledning var jeg på en reise for å bli godt kjent med norsk bistand sånn der ute hvor den faktisk foregår. Ett av de prosjektene vi skulle se på, var et veldig effektivt elektrifiseringsprosjekt på Zanzibar. Og derfor måtte vi reise dit, altså. Med fly. Og det er den reisen jeg skal fortelle om.

Min reisefortelling er ikke lang, det er det innledningen som er. Men den er viktig. Og hvis den kan redde, si ti-tolv stykker, da, så er den verdt det. Fjorten, kanskje.

Jeg våknet tidlig om morgenen på det ganske luksuriøse hotellet i sentrum av Dar es Salaam. Jeg spiste en lang frokost. Tok en dusj. Kledde meg i bistandsuniform (kortermet skjorte, trekking-sko og ripstop-bukse med avtagbare ben) og ble hentet av en drosje. Det skulle bli en dramatisk drosjereise. Det var nemlig kø på veien, og jeg hadde dårlig tid for å rekke flyet. Jeg svettet. Drosjesjåføren bannet. Ved én anledning ble han nødt til å tute. Men det gikk bra, vi rakk det. Bare AT vi var på feil flyplass. Innenriksflyene går nemlig fra en helt annen flyplass. Jeg svettet. Drosjesjåføren bannet. Han snudde bilen, rivstartet, og kjørte til innenriksflyplassen.

Det ble stress. Jeg svettet. Men vi rakk det. Jeg kom inn i avgangshallen. Gikk mot sikkerhetskontrollen. De scannet bagen min. Jeg måtte sende pcen i egen boks. De tok vannflasken min. Jeg gikk igjennom pipemaskinen. Det pep. Jeg måtte ta av beltet. Prøvde igjen. Det pep ikke. Men de kroppsvisiterte meg, for sikkerhets skyld. Enda så svett jeg var. Sikkerhetskontrollen sto rett og slett ikke noe tilbake for det beste Norge har å by på av aggressive vektertjenester. Under tvil lot de meg slippe igjennom, og etter hvert fikk jeg gå ut til flyet. Det var et småfly. Det var én ledig plass. I copilot-setet. Med egne pedaler, egen stikke. Piloten sa det var fint om jeg ikke rørte noe.

Jeg er SKIKKELIG dårlig til å få med meg beskjeder, OG til å motstå fristelser. Flyturen varte i en halvtime. Jeg kunne DØDD der ute over det indiske hav den dagen, alle om bord kunne dødd. Det gikk bra, det gjorde det, men det var nære på. Veldig nære. Dette var min historie. Den er bare min, og den er uangripelig, og det koster å fortelle den. Men kan jeg bidra til å redde bare 50-60 stykker, er det verdt det. Eller det hjelper i det minste litt.

Takk for at du leste. Dette var min reise. Eller en av dem, da.

Vi har i det siste lest en og annen nyhetssaker om internettadresser. Det er selvfølgelig på grunn av at dagens mest utbredte versjon av internettadressering, IPv4, er fullt og neste versjon, IPv6 må innføres. For å ta det med en gang, så er det en sannhet med modifikasjoner at IPv4 er fullt, da det fortsatt finnes ledige adresser. Disse ledige adressene er ferdig utdelt til nettleverandører, men enda ikke delt ut til brukere av adressene.

I de fleste nyhetssakene om IP-versjoner er det en eller flere feil. Det er passe irriterende hvis man liker litt nøyaktighet. At ikke-tekniske nyhetssteder som E24 gjør feil er kanskje forståelig, men selv nettsteder som kaller seg “Datamagasinet” og “ITpro” roter med dette. Jeg har tidligere kommet med en enkel liste om hvordan man kan skrive om saker man ikke har greie på. I prioritert rekkefølge:

1. Google det
2. Ring noen som kan google det
3. La være å skrive om det

For denne gang skal jeg bære over med all unøyaktigheten og heller forsøke å forklare forskjellen på IPv4 og IPv6 sånn at selv journalister og andre nybegynnere kan forstå det.

Forutsetning for å forstå IP er litt forståelse av tallsystem. Tallsystemet vi er vant til å operere med er desimaltallsystem, altså tallsystem med base 10. La oss gjette på at det er av den enkle grunn at vi mennesker stort sett er født med ti fingre. Jeg har mange ganger forbannet dette faktum, da det hadde vært mye enklere å jobbe med datamaskiners tallsystem om vi hadde 16 fingre. Jeg har forsøkt å dytte i meg miljøgifter i årevis, grillet kroppsdeler i mikrobølgeovnen og lekt med all slags stråling uten at det har vokst ut så mye som en liten vorte ekstra. Pokker. Desimaltallsystemet har som sagt base 10, og også 10 siffer (0-9)

Alle tallsystemene som er relevante for denne saken er såkalte plassverditallssytem. Det betyr at plassen et siffer står på bestemmer hvor mye sifferet er verdt. Se for eksempel på tallene 01 og 10. I desimaltallsystemet er sifferet “1″ er verdt ti ganger så mye når det er plassert en plass til venstre. Setter du det tre ganger til venstre “1000″ er det verdt 10*10*10 så mye som 1.

Binærtallsystemet er helt likt, bare at det har base 2. Altså kun to siffer. 0 og 1. “1000″ er verdt 2*2*2 ganger så mye som “1″.

Heksadesimaltallsystemet er også helt likt, bare med base 16. 16 siffer (0-9 og a-f). “1000″ er verdt 16*16*16 ganger så mye som 1.

Så til selve adresseringen. Datamaskiner er nødt til å kun forholde seg til binærtallsystemet, men de kan heldigvis presentere adresser på en for oss mer forståelig måte. Et nettsted, som hitthebutton.org, har en navngitt adresse (“hitthebutton.org”). Dette oversettes til tall et sted på veien som heter DNS. For å sjekke DNS kan man enkelt kjøre kommandoen:

nslookup hitthebutton.org og får til svar:

Address: 195.249.40.98

Dette er en IPv4-adresse notert på en svært sær måte. Notasjonen heter dot-decimal (punktumdesimal) og den fungerer på den måten at hver av de fire gruppene med tall er et desimaltall. Datamaskiner forstår som nevnt ikke desimaltall, så disse regnes om til binært. Første gruppe “195″ regnes om til 11000011. Som du ser er det åtte siffer i binærtallet her. Hvert binært siffer kaller vi en “bit” (engelsk uttale). Ved hjelp av åtte bits kan man skrive tallene fra 00000000-11111111. Hvis du regner på at hvert siffer til venstre er verdt dobbelt så mye som det til høyre vil du finne at verdiene av disse åtte sifrene er henholdsvis 128, 64, 32, 16, 8, 4, 2 og 1. Det høyeste tallet man kan skrive med åtte bits er altså 255. Kontrollspørsmål: Hvor mange forskjellige tall kan jeg skrive med 8 bits? Fasit: 256. Om det er tungvindt å regne ut dette manuelt, så har heldigvis disse plassverditallsystemene en enkel måte å regne ut antall tall som kan skrives ved hjelp av et bestemt antall siffer: Base^antall siffer. 2^8=(2*2*2*2*2*2*2*2)=256.

IPv4 har altså fire slike grupper med 8 bits i hver. Det er til sammen 32 bits, og tallene rangerer da fra 00000000 00000000 00000000 00000000-11111111 11111111 11111111 11111111 binært. Omregnet til desimaltall er dette fra 0 til 4 294 967 295. Teoretisk sett er det da 4 294 967 296 (eller ca 4,3 milliarder om du vil) adresser i IPv4. Nå er en rekke adresser satt av til spesielle formål, så ikke alle disse kan deles ut.

IPv6 har 128 bits, eller siffer om du vil. Altså rangerer adressene fra 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 00000000 til 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111 11111111. Litt slitsomt å lese sånt binært, så oversatt til desimaltallsystem er det fra 0-340 282 366 920 938 463 463 374 607 431 768 211 455, altså 340 282 366 920 938 463 463 374 607 431 768 211 456 adresser. Det er riktignok litt slitsomt å lese et så stort tall, så vi kan runde av til 340 sekstillioner. På amerikansk heter det 340 undecillions. Idiotisk nok så har vi to systemer for navn på store tall her i verden.

Det er vrient å fatte hvor mye større adresseområdet til IPv6 er i forhold til IPv4. Hvis IPv4 var en dråpe vann ville IPv6 være rundt 3 961 408 126 635 560 millioner tonn med vann. Det er omtrent like mye som renner gjennom Glomma på 180 milliarder år. Jeg ble overrasket over størrelsesforholdet selv her nå, så kontroller gjerne regnestykket mitt:

((2^128/2^32)/20 dråper vann pr milliliter/1000 ml pr liter/1000 liter pr m³)/698m³pr/s gjennom Glomma*60 sekunder*60 minutter*24 timer*365 dager. Puh!

Å notere IPv6 på punktumtesimal form ville være idiotisk. Det er for mange tall. De noteres gjerne heksadesimalt. Heksadesimale tall passer veldig fint for å oversette binære tall. Årsaken til det er at 16 er i rekken av opphøyde 2ere. Altså noteres tallet 15 som f heksadesimalt, og som 1111 binært. Man sløser ikke vekk tallplasser som i punktumdesimal form. Men, nei E24, den heksadesimale notasjonen har ingen betydning for størrelsesområdet – kun av praktisk art ved notasjon. Man kan godt notere IPv4-adresser heksadesimalt også.

IPv6-notasjon gjøres som skrevet heksadesimalt, og de heksadesimale tallene deler vi inn i grupper på 4. Slik: 2022:3434:0bd8:0000:0000:3b2e:0337:7732. I tillegg sløyfer vi nuller til venstre i hver gruppe, og presenterer opp til flere påfølgende grummer med nuller som ::. Vi noterer det som: 2022:3434:bd8::3b2e:337:7732.

Dobbel kolon kan benyttes kun en gang i adressen for å unngå forvirring.

Sånn, det for holde for i dag, selv om vi bare så vidt har rørt temaet internettadressering. Er du journalist og ønsker faglig korrektur kan du bare ta kontakt.